Å bli med i spare- og lånegruppen “Kvinners håp” har hjulpet Bintou Dicko å ta aktivt del i sitt nye lokalsamfunn.
Bintou og familien kom til landsbyen Djaouaribougou sør i Mali for fire år siden. Tørke og mangel på mat tvang dem til å flytte fra området rundt Timbuktu i nord. Det var ikke lett å forlate ørkendynene der familien hadde levd i generasjoner, forteller hun. I Segou-regionen er språket et annet, tradisjonene, historien og musikken svært annerledes.
- Det var veldig trist å forlate familien. Segou var som et annet land for meg. Da vi reiste, forestilte jeg meg at vi kom til å være helt alene midt i masse vann, forteller hun.
Hennes mann, Mahamadou, ler. - Du må forstå at vi er et ørkenfolk, forklarer han. - Vi svømte fra tid til annen i elven Niger, men vi er bedre til å krysse ørkenen.
- De første ukene var jeg redd for å forlate huset, forteller Bintou. - Jeg snakket ikke språket og kjente ikke de lokale tradisjonene. Etter hvert oppdaget jeg at det var flere familier som var kommet fra nord, som jeg kunne snakke med på morsmålet mitt. Og så begynte vår adopterte datter, Bintou, som var to år gammel den gangen, å snakke det lokale språket. Hun ble min tolk, forteller hun.
Mahamadou forteller hvordan spare- og lånegruppene i landsbyen ble etablert. - For et halvt år siden snakket vi med noen andre familier fra nord om å komme sammen for å drive en grønnsakhage. Flere av kvinnene hadde vært med i spare- og lånegrupper organisert av CARE. Bintou foreslo at vi skulle snakke med CARE i Segou for å få hjelp til å opprette grupper her også. Så vi gjorde det, og i august 2011, ble en egen gruppe etablert for kvinner her i landsbyen. De ble så mange, at de måtte dele seg i to grupper.
Men Binto ville først ikke være med selv. - Jeg var sjenert, og følte at jeg ikke hørte hjemme her. Jeg trengte fremdeles hjelp til å forstå hva andre snakket om, og mannen min kunne ikke være med på alle møtene. Jeg var også redd for at jeg ikke skulle klare å spare like mye som de andre. Men jeg så de andre kvinnene gå forbi huset vårt på vei til møter, og til slutt bestemte jeg meg for å bli med, jeg også, forteller hun.
- Mannen min og søsteren hans ble med for å støtte meg de første møtene. De oppfordret meg til å ta opp et lån, og jeg fikk 10.000 franc (ca. 140 kroner). Jeg kjøpte peanøtter, som jeg tørket og saltet Jeg solgte en del av dem til Aliwatta, som har en butikk, og noe til gjetere som går gjennom landsbyen med kyrne sine. Resten beholdt vi selv. Jeg har allerede tjent inn utlegget, og gjort en liten profitt.
- Men du vet, fortsetter hun, - jeg tror den største bragden med dette, var at jeg gikk alene til markedet for å kjøpe peanøttene, og solgte dem ikke bare til folk som snakket mitt språk.
- Det var første gangen etter at vi kom hit til Segou, at jeg følte jeg hadde fått tilbake min aktive kone, sier Mahamadou.