En fattig kvinnes liv i Afrika handler om mer enn å skaffe nok mat og vann til familien. Verdighet og solidaritet er hovedtema i historiene vi hører fra kvinnene i den maliske landsbyen Djanuarybougou. I sommer gikk 50 kvinner sammen om å etablere to spare- og lånegrupper.
Landsbyen Djanuarybougou i den maliske regionen Segou ble etablert av franske kolonialister tidlig på 1930-tallet. Over et område på 30.000 hektar konstruerte de et intrikat vanningssystem for å øke jordbruksproduksjonen. Innbyggerne bor i en labyrint av små dammer, kanaler og broer.
Det ambisiøse prosjektet for 80 år siden tiltrakk seg håpefulle nybyggere fra alle deler av det som i dag er Mali, men senere har utviklingen gått saktere. Dagens sammensatte befolkning fra forskjellige stammer og kulturer deler felles utfordringer med stadig lavere inntekter og økte levekostnader.
I august 2011 gikk flere av kvinnene sammen for å etablere landsbyens første spare- og lånegruppe i samarbeid med CARE. Gruppen fikk navnet “Djama Djigui”, Kvinners håp.
- Navnet var lett å komme frem til. Vi trenger håp for å tro at morgendagen blir bedre, forklarer Foune Konta, et av medlemmene i gruppen.
To spare- og lånegrupper
50 kvinner ville bli med. Det var for mange til én gruppe, så de ble enige om å etablere to grupper, som holder felles møter. De har også en felles sekretær, da det bare var én av dem, Aissata Kanta, som kunne lese og skrive både på fransk og det lokale språket. Lese- og skriveopplæring står nå høyt på kvinnenes ønskeliste.
Hvert av medlemmene sparer 250 vestafrikanske franc hver uke i den felles sparekassen (ca. tre kroner). Hittil har de to gruppene spart tilsammen 140.000 franc (ca.1700 kroner). 25 franc av det faste ukentlige sparebeløpet går inn til et felles forsikringsfond, som medlemmene kan benytte seg av ved spesielle behov.
- Vi må vurdere etter en stund om det ukentlige sparebeløpet er for høyt. Vi har ikke så mye å ta av, sier Aminata Komata, som er president i den ene gruppen.
- Vi vet at i andre landsbyer er kvinnene ofte delt opp i mindre grupper, men her har vi akkurat begynt å forstå fordelene og ulempene ved forskjellige måtene vi kan organisere oss på, forteller 18 år gamle Fatimata Tanke.
Del av et fellesskap
18 år gamle Fatimata Tanke er gift og har tross sin unge alder allerede to barn. Hun har aldri gått på skole, men håper å lære mye av de andre kvinnene i gruppen.
- Jeg ble med i gruppen for å lære nye ting og gjøre noe bedre med dagene mine. Jeg vil gjerne møte flere av dem som bor her, og lytte når de eldre damene snakker om deres liv. Ettersom jeg er en av få kvinner i landsbyen med egen hage, tror jeg at jeg har noe å bidra med også, sier hun.
17 år gamle Aminata Sanogo er den yngste av alle. Hun giftet seg da hun var 14, og har ett barn.
- Å være med i spare- og lånegruppen er min måte å vise at jeg er en del av kvinnefelleskapet her i landsbyen. Dette gjelder også mange av de andre yngre kvinnene, som har kommet hit langveisfra etter å ha giftet seg. Gruppen gir dem mulighet til å erstatte det samholdet de reiste fra i hjembyene, forklarer hun.
Gruppens eldste medlem, Kadiata Coulibaly, ble med fordi hun ønsket nye utfordringer.
- Jeg er over 60 år gammel, og jeg har lært at man må slåss for å nå sine mål. Da jeg ønsket en liten jordflekk, måtte jeg kjempe i fem år.Til slutt fikk jeg den, og nå dyrker jeg min egen ris. Jeg er ikke så gammel at jeg må være hjemme uten å gjøre noen ting, sier hun.
Trenger jordbruksland
Kvinnene sitter sammen i en sirkel og forteller om hvorfor de bestemte seg for å etablere spare- og lånegruppene:
- Vi ville ha tilgang til jordbruksland og kjøpe utstyr til å dyrke grønnsaker, sier én. - Vi måtte gjøre noe for å øke inntektene våre. I dag kan vi bare sanke og selge ved for å tjene egne penger, forklarer en annen. - Vi trenger å gjøre ett eller annet for å få livet til å bli bedre, og hagearbeid er én aktivitet som mennene ikke blander seg opp i, utdyper en tredje.
På spørsmål om det virkelig er slik at de må etablere en spare- og lånegruppe for å kunne tjene penger uavhengig av menn forklarer kvinnene at det er menn som fordeler jordbruksområder. Hvis det blir ledige tomter, vil de som regel bli brukt til å dyrke ris, noe som blir sett som mannfolkarbeid. Da er det også mennene som kontrollerer inntektene. Å dyrke grønnsaker, blir derimot sett som passende arbeid for kvinner.
- Denne typen administrasjon er ikke gunstig for kvinner som ønsker å drive næringsvirksomhet. I dag er det færre enn tjue kvinner som har mulighet til å dyrke grønnsaker, men nå er det tilgjengelig land i utkanten av området, og de sier at vi kan få det, om vi kan vise at vi kan bruke det fornuftig, forteller president Komata.
Får lære å lese og skrive
- Men hvordan kan vi gjøre noe bedre enn å selge ved, hvis vi ikke kan lese eller skrive? spør en dame som hittil ikke har deltatt aktivt i diskusjonen. Hun presenterer seg som Bintou Konta.
- Jeg er 36 år, og hvis jeg trenger å lese et dokument fra lokaladministrasjonen, må jeg få hjelp av en nabo, forteller hun.
Flere av de andre kvinnene nikker gjenkjennende. De ser mot CAREs lokale koordinator, Oumou Bagayogo, som mener at dette problemet er noe spare- og lånegruppene kan bidra til å løse.
- Dere har Aissata, som har sagt seg villig til å hjelpe begge grupper med å lese og skrive. Slik kan dere løse alle utfordringer. Ved å forene krefter og evner, kan dere…
Bagayougo rekker ikke å gjøre ferdig setningen, før diskusjonen er i full gang om hvordan de kan jobbe videre sammen. Flere av kvinnene smiler, og det er tydelig at dette er begynnelsen på noe nytt i Djanuarybougou.