Med overskuddet fra en investering på 32 kroner, kjøpte Hawa skrivebøker og en penn som datteren bruker på skolen. Vi har fulgt Hawas gjøremål gjennom en hel dag.
Klokken er fire om morgenen i Ouo Saré. Hawa Hamadou Dibo har akkurat våknet i det lille huset med to rom som hun deler med mannen sin og deres to barn i utkanten av landsbyen. Vi har fått lov til å være med på noen av hennes mange gjøremål en vanlig hverdag.
Det er fortsatt mørkt ute, men Hawa har ingen tid å miste. Først feier hun gårdsplassen. Deretter er det tid for bønn. Åtte av ti maliere er muslimer. Selv om de ikke praktiserer så strengt som i mange arabiske land, er Hawa og de andre landsbybeboerne påpasselig med morgenbønnen.
Flere turer til brønnen
Etter å ha gått dagens første tur til brønnen som ligger to kilometer fra landsbyen, har Hawa vasket både klær, kjøkkenutstyr og de to trøtte barna sine. I tillegg har hun hentet ved og malt mel til frokosten. I sjutiden får barna mat, før eldstejenta på åtte sendes av sted til skolen.
- Mannen min jobber på åkrene. Noen ganger hjelper jeg ham, men for det meste driver jeg med mine egne ting, forteller Hawa.
Den unge kvinnen er blid og imøtekommende, men en smule sjenert overfor de langveisfarende. Hun svarer villig på alle spørsmål, men synes det er vanskelig å se meg i øynene. Hun ser i bakken, og kikker iblant nysgjerrig mot meg når jeg noterer.
Selger smultboller
Hver kveld gjør Hawa klar en røre til dagen etter av hvetemel, sukker, salt, gjær og vann. Den tar hun nå frem, og lager små boller, som hun steker i olje. Det kalles farini. Som regel lager hun seksti boller, som hun selger i landsbyen senere på dagen. Det var spare- og lånegruppen Kara Bara som gjorde dette mulig.
- Jeg lånte 32 kroner fra sparekassen vår. Etter å ha betalt det tilbake, hadde jeg et overskudd på 19 kroner. Jeg ga 13 av dem til forsikringsboksen vår, og resten brukte jeg på melk til barna. Jeg har også kjøpt skrivebøker og penn som datteren min kan ha på skolen, forteller Hawa stolt.
Kjøkkenet hennes er i et hjørne av gårdsplassen. Veggen av stein og leire er svart av sot fra ildstedet der hun steker smultbollene. Vi sitter på matter vevd av tynne plasttråder. Over oss er et stråtak. Det beskytter godt mot den varme solen. Etter å ha lagt bollene i en gryte med lokk, går Hawa en ny tur til brønnen for å fylle opp vannbeholderen sin. Så er det tid for lunsj.
Kunnskap gir bedre liv
Også eldstedatteren kommer hjem for å spise lunsj. Elevene har en lengre pause midt på dagen, før de går tilbake på skolen om ettermiddagen. Til sammen en mil trasker de hver dag for å utdanningen mødrene deres gikk glipp av.
- Jeg synes det er veldig viktig at hun går på skolen. Da lærer hun bedre hvordan hun skal ta vare på sin egen familie, når hun en gang får det, sier Hawa.
Gjennom Kara Bara har hun selv fått informasjon om hva barna bør spise og hvilke medisiner de bør få når de er syke. Hawa mener denne kunnskapen har gitt familien et bedre liv. - Mannen min er også veldig godt fornøyd, smiler hun.
Vever tepper
For å utvide forretningsvirksomheten har Hawa allerede tatt opp et nytt lån i Kara Bara. Sist hun var på markedet, kjøpte hun bomull som hun nå karder og spinner. Tråden vever hun til tepper som hun selger.
- Hvis jeg er heldig, får jeg 64 kroner for ett teppe, men det er mer vanlig at jeg selger dem for 57 kroner, forteller hun.
De to nærmeste markedene ligger sju og 15 kilometer unna landsbyen. Det er ikke ofte Hawa går dit. Det meste av det hun lager, kan selges i Ouo Saré.
En kvinne og en liten jente har kommet forbi Hawas hus for å kjøpe smultboller. Hun tar frem gryten. Den er kjøpt i Malis hovedstad, Bamako, forklarer hun.
Viktige gryter
- Slike gryter har jeg mange av. Alle har jeg kjøpt i Bamako, forteller hun, og trekker meg med inn i huset for å vise disse viktige eiendelene. Da øynene omsider har vent seg til mørket, ser jeg to store stabler med gryter i det ene hjørnet.
- Jeg reiste til Bamako for første gang da jeg var 13 år gammel. I fire år jobbet jeg der som hushjelp, forteller Hawa, som etter hvert er blitt litt mindre sjenert. Samtalen går lettere nå.
- Jeg dro for å tjene penger, så jeg kunne kjøpe grytene. Her er det tradisjon at jentene tar med seg det de behøver inn i ekteskapet, men det må de selv sørge for. Foreldrene dine kan ikke hjelpe deg, forklarer hun.
- Men jeg var veldig redd i Bamako. Det var første gang jeg var uten foreldrene mine, og jeg var glad da jeg kunne dra hjem igjen.
Når smultbollene er solgt, er det snart tid for middag. Som regel spiser familien ris med saus eller en type tykk grøt som lages av mel og vann.
Presser peanøttolje
Før middag tar Hawa seg tid til å besøke en venninne som også er med i Kara Bara. Awa Allaye er i gang med å lage små boller av malte peanøtter, vann og blader fra Da-treet. Disse kokes og blir til en rett som kvinnene kaller ”tougoujou”.
- Før jeg lager kulene, presser jeg peanøttmassen, for å få ut så mye olje som mulig. Oljen selger jeg på markedet, forteller hun.
Også Awa har vært i Bamako for å tjene penger. - Men jeg likte meg der, sier hun, og smiler mot Hawa.
Jeg spør kvinnene hva de pleier å snakke om når de møtes. - Vann, svarer Hawa. Vann er mangelvare i Ouo Saré. Fra juni til september er det regntid, ellers kommer det ikke mange dråper fra himmelen.
- Vi snakker mye om vann, at vi har så lite av det. Det hadde vært fint om vi kunne funnet en måte å gjøre det enklere å få tak i vann på. I tillegg drømmer vi om en mølle som kan male korn, forteller hun.
Aldri fri
Kvelden har kommet. Hawa og de andre kvinnene har igjen vært ved brønnen og hentet vann for å lage middag til familien. Mannfolkene kommer hjem fra arbeidet på åkrene. Hawas familie spiser alltid middag sammen.
To kvelder i uka går Hawa inn til landsbyen for å høre høytlesning fra Koranen. Ellers jobber hun med veving eller karding av bomull. Solen går ned i sjutiden, men vanligvis er hun ikke i seng før ved midnatt.
Jeg spør hva Hawa ville hatt mest lyst til å gjøre, om hun kunne ta fri en hel dag. Først forstår hun ikke spørsmålet. Det er jo alltid noe å gjøre. Men hva om hun fikk en annen til å gjøre alt arbeidet for seg?
- Da ville jeg brukt tiden til å lage flere smultboller eller tepper som jeg kunne selge og tjene penger på, svarer hun.