Aktuelt / Den aprikosfargede drakten

Den aprikosfargede drakten

Da Helga Hernes (77), tidligere statssekretær i UD, var liten jente og hadde vært på flukt i et halvt år, fikk hun og familien hjelp fra CARE. Hun hadde aldri sett noe så vakkert som den aprikosfargede drakten hun fikk fra USA.
helgacollage.jpg
Dette bidet av Helga (lengst til venstre) ble tatt påsken 1946, omtrent 14 måneder etter familien flyktet fra Pommern. Her står Helga (da 8 år) sammen med sine tre søsken, Margret (da 18 måneder), Herta (da 6 år) og Karl (da 3 år), utenfor gården i Bayern hvor de var innlosjert fra august 1945 til 1948. Det var på denne tiden familien fikk hjelp fra CARE. Fotografen er ukjent.

Av: Therese Leine Søgård

Etter andre verdenskrig var det rundt 12 millioner tyskere som ble fordrevet fra sine hjem. Blant dem var den da sju år gamle Helga, hennes mor og tre søsken.  Etter seks måneder på flukt endte de opp hos en bondefamilie i Bayern.
– Vi sultet aldri, men vi levde på strenge rasjoner av brød og poteter. Vi var heldige hvis vi fikk tak i litt margarin, forteller hun.

– Mitt hjerte jublet

Store deler av Europa var ødelagt og fattigdom og sult var utbredt, særlig i byene.  Da kontinentet skulle gjenoppbygges gjennom den amerikanske Marshallhjelpen, strømmet det på med CARE-pakker. Bare til Norge kom det 300.000 pakker med mat og klær. Mange, som var barn på denne tiden, blir nostalgiske når de blir påminnet CARE-pakkene. De er et symbol på at vi ikke alltid har vært like heldige i Europa. Et symbol på at også vi har hatt behov for nødhjelp. Tanken på pakkene henter fram kjærkomne minner også hos Hernes.
– Mitt hjerte jublet da jeg og mor åpnet CARE-pakken. Der lå det en aprikosfarget ulldrakt og et par hvite lærsko, forteller Hernes og smiler varmt.
I andre enden, et sted i Amerika, var det en tolv år gammel jente som hadde gitt fra seg en av de fineste draktene hun hadde. Det var «pure charity», sier Hernes og fortsetter:
– Jeg ble veldig rørt av den altruistiske gaven, og jeg drømte ofte om hva slags mennesker det var som hadde sendt oss disse tingene.

Flyktningkrise av historiske dimensjoner

Å være på flukt er selvsagt tøft, og det setter sine spor. Hernes glemmer aldri da skulle reise fra hjembyen i Pommern. Selv om moren var én av bare to leger i byen, fikk hun spesialtillatelse til å legge på flukt fordi hun hadde fire små barn. Sju år gamle Helga var eldst.
– Mor hadde sydd en veske å bære den minste i, en sekk til hver av oss barna, og i sekkene var det ett sett rene sokker, ett sett rent undertøy, en skje og en gaffel. Det var januar, og det var kaldt.
Det var begrenset transport for sivile, men de fikk fly i rundt 100 kilometer, og deretter kom de seg på et tog til Østerrike. Fluktruten endte til slutt ved Chiemsee, hvor Hernes´ familie fortsatt bor.
– Det var hele tiden avgjørende at vi kom oss videre før russerne tok oss igjen. Det var de som var de farligste, sier Hernes.

Uutholdelig lesning

I dag er pensjonisten og PRIO-forskeren opptatt av at jentene og de kvinnelige flyktningene fra Syria blir tatt ekstra godt hånd om. De blir svært sårbare i slike situasjoner, og Hernes føler seg truffet når hun leser hva kvinnene har vært gjennom.
– Jeg synes det er uutholdelig å lese om deres skjebner, sier hun.
Hernes, som har vært engasjert i, forsket på og jobbet med likestilling, synes det er godt at det det finnes organisasjoner som CARE, som tar et ekstra ansvar for jenter og kvinner.
– Kvinnefokuset til CARE er fantastisk. Det er også realistisk å fokusere på dette når vi ser hvordan kvinner og barn lider. De er fattigere og mer utsatt enn menn, sier Hernes og legger til:
– Det er også en gammel erkjennelse at kvinner i høyere grad prioriterer å ta vare på familien.

«Kvinnegreier»

Hernes har forsket spesielt på kvinners politiske deltakelse. Hun forteller at selv hennes partikollega og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ikke tok det som en selvfølge at hun kunne være politiker.
– Hun har fortalt oss at det tok lang tid før hun turte å bruke stemmen sin. Det er noe man må lære. Vi må derfor gi kvinner en stemme og en selvtillit slik at de kan ta sitt samfunnsansvar, sier Hernes.
– Jeg tilhører en generasjon hvor det ikke har vært like naturlig at kvinner har hatt de samme rettighetene som menn, sier hun.
Likevel føler hun ikke at hun selv er blitt diskriminert i arbeidslivet, men det har vært en utfordring å være opptatt av kvinners rettigheter. 
– På slutten av 70-tallet var det flere norske mannlige akademikere som spurte meg: Hvorfor vil du egentlig ødelegge karrieren din ved å holde på med disse kvinnegreiene? Det er mange som var overrasket, og også irriterte over at jeg har vært såpass opptatt av dette.

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon