Aktuelt / Aleppos fall: "Vi gjør oss klare til å dø. Vær så snill og gjør noe"

Aleppos fall: "Vi gjør oss klare til å dø. Vær så snill og gjør noe"

Amani er syrisk flyktning i Tyrkia. Med oppdateringer fra familie og venner som fortsatt er igjen i Aleppo ber hun en bønn til verden om å stoppe massakren.
Syria, Aleppo.
Foto: Ahmad Makiya/CARE-Shafak

Av Amani Idlibi, Syrisk flyktning i Tyrkia

Jeg flyktet fra Aleppo for tre måneder siden. Nå føler jeg meg bare trist og forvirret. Jeg sitter i sikkerhet i Tyrkia, mens mine venner og familie fremdeles er fanget i Aleppo. De sender oppdateringer om hva som skjer, og det ser ut for meg som at de kommer til å dø. De teller ned timene til å bli henrettet. Det er 70.000 mennesker innesperret i byen uten mat eller medisiner. Jeg føler en sterk skyld for at jeg kom meg ut, mens de ble igjen.

Vår bønn til verden er å etablere en sikker måte for dem å forlate Aleppo. De ble fortalt at de kunne reise ut via den vestlige delen av byen, men de er redde for at menn og gutter vil bli holdt tilbake og tvangsrekruttert av regimet. Idet jeg skriver dette, blir de drept. Vi hørte nettopp at et sykehus var blitt okkupert, og alle legene og staben var blitt henrettet.

Situasjonen før jeg reiste var desperat. Det var sjekkpunkter overalt. Jeg var blitt fortalt at det var for farlig å bli i hjemmet mitt, så min mor og jeg bodde i huset til noen slektninger som allerede hadde flyktet. Jeg ble fortalt at jeg ikke kunne forlate huset bortsett fra å hente nødvendige dokumenter. Jeg hadde bodd i Aleppo hele livet, men plutselig føltes det ikke lenger som hjembyen min.

I Vest-Aleppo var livet relativt normalt det meste av krigen. Enkelte ganger ble elektrisiteten borte og det var lite vann, men aldri lenge om gangen. Jeg kunne fremdeles stå opp tidlig hver dag og fortsette studiene mine i bioteknologi. Men på universitetet føltes det som om det var en revolusjon innvendig som speilet den på utsiden: det var sikkerhetsvakter overalt som sjekket navn mot en liste over dem som ble mistenkt for å delta i motstandsaktiviteter. Jeg var alltid redd for at navnet mitt var på listen, men heldigvis ble jeg alltid vinket igjennom. Etterpå gikk jeg hjem, besøkte venner eller familie, studerte et par-tre timer, og så spiste jeg et godt måltid. Det var nok av mat. Det var bare om natten vi følte at det pågikk en krig. Vi hørte bombene regne ned over den østlige delen av byen som var kontrollert av opposisjonen. Det var en merkelig følelse. Vi lå trygt i sengene våre, mens bombene ble skutt fra vår side av byen mot våre naboer.

Men da min bror begynte å jobbe ved et feltsykehus i Øst-Aleppo, ble ting annerledes. Det var ikke lenger trygt. Regjeringsstyrker fulgte etter ham og forsøkte å arrestere ham. Han ble satt på en liste over etterlyste. Det betød at hele familien var i fare. Hvem som helst av oss kunne bli tatt. Han flyttet øst, og vi ble igjen i vest. Vi kunne ikke snakke med ham om hva som skjedde, fordi det var for farlig å ha kontakt med den andre siden av byen. Når han kom på besøk, fortalte han oss om hva som foregikk, og hver gang han reiste tilbake, trodde vi at vi aldri kom til å se ham igjen.

Til slutt ble det for farlig, så vi bestemte oss for å flykte til Tyrkia. Vi måtte reise gjennom Øst-Aleppo, og det var da vi så krigens virkelige konsekvenser. Det var ikke noe liv i det hele tatt. Folk ventet bare på at luftangrepene skulle ta slutt og på den neste katastrofen. Alt var lagt i grus. Det var veldig lite mat og ofte ikke noe vann. Alle hadde slitte klær. Ingenting var nytt. Og alle bar våpen.

Vi sov én natt i et rom på sykehuset der broren min jobbet. Som vanlig begynte bombingen. Denne gangen kunne vi være målet. Vi reiste mot Tyrkia umiddelbart om morgenen.

For å komme fra vest til øst i Aleppo må man krysse en gate som alle kaller «Dødsveien». En snikskytter fra regimet skyter ti personer hver dag som bare krysser gaten. Jeg gjorde det to ganger. Jeg var tilbake på et kort besøk i oktober for å hente dokumenter fra universitetet og passet mitt. Jeg kunne ikke studere i Tyrkia uten dem. I alt stresset med å hente disse dokumentene, tenkte jeg ikke på at jeg var kledd i en lys rød jakke. Idet vi skulle gå ut, var det en som ropte til meg at jeg måtte være gal som hadde på meg en sånn jakke. Jeg kom til å være et åpenbart mål. Jeg klarte å skjule den ved å låne min mors svarte sjal, og da det hadde vært rolig på veien en stund, begynte vi å gå veldig fort. Vi ble fortalt at vi ikke burde løpe.

Jeg ønsket aldri å forlate landet mitt, men å leve i frykt hver dag for at du skal bli arrestert eller drept, er ikke noe liv. Alt er annerledes. Du er alltid under ild. Alle mål du hadde i livet, alt du har ønsket å gjøre, er under ild.

En av mine venner skrev til meg denne uken: «Vi gjør oss klare til å dø. Vær så snill og gjør noe. Be verden stoppe massakren».

Amani Idlibi bor nå i Tyrkia og har kunnet fortsette studiene. Hun jobber også for Syria Relief and Development, som samarbeider med CARE om å gi akutthelsetjenester i Nord-Syria.

 

 

Flere måter å bidra på


Her er vi


Vi er til stede i 94 land, mens CARE Norge har et
spesielt ansvar for 9.

DR Kongo | Myanmar | Tanzania | Rwanda | Burundi | Niger | Mali | Afghanistan | Syria

Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon