Aktuelt / «Etter du hører dronene, kan du føle døden.»

«Etter du hører dronene, kan du føle døden.»

Sykepleieren Hima Madani jobber ved en klinikk drevet av en av CAREs lokale samarbeidspartnere i den syriske byen Aleppo. Her forteller hun om hvordan det er å leve og arbeide med konstant frykt for bomber.
Syria, Aleppo.
Foto: Ahmad Makiya/CARE-Shafak

Det er lett å høre forskjellen på dronen som kommer først for å se området som skal bombes, og flyene som kommer etterpå for å bombe, men det er umulig å vite hvor lang tid vi har. Noen ganger går det timer, andre ganger skjer det med en gang. I går gikk det én time fra vi hørte dronen til bombingen begynte.

En normal dag eksisterer ikke lenger i Syria, men jeg kan vel si at gårsdagen startet så normalt som noen annen dag. Jeg sto opp klokken halv sju og gikk til jobb på klinikken. Det er bare jeg og én lege, så selv på rolige dager har vi flere pasienter enn vi kan håndtere.

Klokken ti hørte vi en drone som fløy i sirkler over oss. Vi visste da at et bombeangrep snart ville komme, men vi kunne ikke bare legge fra oss det vi holdt på med, siden det stadig kom nye pasienter. Etter at du hører lyden av dronene, er det en følelse av død overalt. Du venner deg til det. Alt blir rutiner. Men det er likevel umulig å unngå følelsen av at du kommer til å dø.

Selv om vi hadde hørt dronen, fortsatte vi med jobben. Jobben min er å ivareta pasienter med hjerteproblemer eller diabetes, og uføre førstehjelp som å behandle sår og brannskader. Til sammen behandler jeg og legen i gjennomsnitt 45 pasienter hver dag.

Rundt klokken elleve ble området rundt oss bombet i fire separate angrep. Det var fryktelig skremmende. Vi er vant til bomber, men dette var noe annet enn det vi hadde opplevd tidligere. Alle vinduene ble blåst ut. Vi kunne ikke løpe ut av bygningen, fordi vi visste ikke hvor mange angrep som ville komme, og vi kunne ikke forlate pasientene. Vi var helt handlingslammet.

Jeg kunne ikke se noe gjennom all røyken og støvet fra eksplosjonene, men jeg visste at vi alle gjorde det samme (reaksjonene våre er nå blitt rene reflekser), nemlig å legge oss på gulvet og holde oss over hodet. Det er en illusjon at dette kan beskytte oss hvis vi blir truffet av en bombe, men det er alt vi kan gjøre.

Det neste jeg gjorde, var å undersøke hele kroppen min for skader. Jeg var spesielt opptatt av å se om glasskår hadde trengt gjennom huden min. Visstnok merker man ikke dette med en gang, siden glasskårene har lik temperatur som kroppen. Deretter gikk vi tilbake til pasientene og utførte førstehjelp. Så prøvde vi å reparere utstyr og skader på bygningen.

Å dø er ikke det jeg frykter mest. Jeg er mer redd for å lide slik som noen av de pasientene jeg ser hver dag – de som har mistet kroppsdeler eller er blitt lamme, og aldri igjen kan leve et ordentlig liv. Jeg prøver å gjøre det bedre for dem, men innerst inne vet jeg hvor vondt det er. Døden er lettere.

Jeg prøver alltid å ringe hjem så fort jeg kan for å fortelle familien min at jeg er uskadet og for å sjekke om de også har klart seg. Det er veldig vanskelig å komme i kontakt med folk etter et angrep, så man går lenge og bekymrer seg over hva som har skjedd med dem. Jeg mistet broren min for ett år siden. Han og andre forsøkte å beskytte landsbyen vår da den ble angrepet av regimet. Jeg vet ikke akkurat hva som skjedde. Jeg blir bare fylt av gru etter hvert angrep før jeg får snakket med familien min. To av søsknene mine har reist fra Syria, mens to andre bor fremdeles her.

Jeg ble et mål for regimet fordi jeg deltok i studentdemonstrasjoner i begynnelsen av revolusjonen for å kreve frihet, verdighet og fred. Jeg var heldig som slapp unna, men det betød at jeg måtte slutte på universitetet, hvor jeg hadde studert odontologi. Jeg har jobbet som sykepleier siden 2013, og jeg gir også opplæring til nye helsearbeidere. Nå deltar jeg ikke i demonstrasjoner. Jeg bare jobber, og studerer for å bli lege.

Resten av gårsdagen er uklar for meg. Jeg husker ikke når jeg kom hjem. Så snart de visste at alle var i god behold, sendte de oss hjem til familiene våre. Jeg husker at det fremdeles var lyst. De ville at vi skulle komme oss hjem før det ble mørkt, slik at vi skulle føle oss noe tryggere.

På veien hjem gikk tankene mine i alle retninger. Jeg visste at en annen klinikk var blitt truffet av en bombe den samme ettermiddagen. Når ville det bli min tur? Det er som om jeg star i kø for at min tid skal komme. Jeg var så utslitt, og sa bare en bønn før jeg gikk til sengs uten å spise. Men så, som vanlig, våkner alle den neste dagen som om ingenting har skjedd. Vi bare resetter og fortsetter. Vi er nødt til det. Vi har fremdeles håp og viljestyrke. Det er det eneste vi ikke har mistet. 

Flere måter å bidra på


Her er vi


Vi er til stede i 94 land, mens CARE Norge har et
spesielt ansvar for 9.

DR Kongo | Myanmar | Tanzania | Rwanda | Burundi | Niger | Mali | Afghanistan | Syria

Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker Map markerMap marker

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon