- Jeg bestemte meg for å snakke med min kone. I dypet av meg selv begynte jeg å innse at min far ikke hadde rett i sine grusomme handlinger, at en kvinne ikke er et barn, at hun er intelligent og i stand til å ta gode avgjørelser.
Faustin Ntiranyibagira er en mannlig abatangamuco. Han bor på Muremera-åsen, i Gitega-provinsen i Burundi hvor han vokste opp og også er valgt som høvding. Her er historien om hvordan han ble en abatangamuco.
- Jeg ble født inn i en fattig familie og mine foreldre var bønder. Men det var ikke mye min far dyrket, bare banan-og kaffeplantene som forsynte ham med pengene han ofte brukte til å kjøpe bananvin.
- Min far tilbrakte de fleste dagene full, og om kveldene når han kom syngende hjem løp vi til sengene våre for å gjemme oss. Min mor følte seg alltid utrygg og fryktet hver kveld at hun ville bli slått av faren min. Jeg så min far som ”president” i hans husstand, fordi alle i hjemme vårt, inkludert min mor, skalv når han snakket.
Godtok alle former for vold
- Jeg sa til meg selv ”en dag skal jeg gifte meg så jeg også kan ha en kvinne og barn å gi ordre til”.
- Jeg giftet meg i 1996, med min kone Leonie Nduwimana. Vi har tre barn, en jente og to gutter. Min kone var ung og vakker da vi giftet oss.
Men et liv med tunge oppgaver ventet henne: å pløye åkre hele dagen, ha ansvar for alle oppgaver i huset, å godta alle former for vold, både seksuell, fysisk og psykologisk. Jeg gjorde alt som var nødvendig for å vise min kone at jeg er en mann, og for å vise min far at min kvinne adlød alle mine ordre.
Nødvendig å slå
- Jeg tilbrakte det meste av tiden i den lokale baren, hvor grupper av menn oppholdt seg uten å ha noe bedre å gjøre, minst av alt å bidra med noe til hjemmet.
Jeg husker at vi forsikret hverandre om at det var nødvendig å vise våre koner at vi var menn og at det var nødvendig å slå dem for å oppdra dem – jeg var den første til å fortelle de andre dette.
Det paradoksale er at de andre mennene oppfattet meg som en ”artikulert og innflytelsesrik mann”.
Fikk opplæring
- Så kom den dagen da besøkende fra CARE bad oss om å velge en utviklingskomité. Mange mente at det var bortkastet tid, men for meg var ikke tid noe problem - jeg hadde uansett ikke noe annet å gjøre.
Jeg ble valgt av mennene til å delta i komiteen fordi de visste at jeg alltid ville støtte menns herredømme over kvinner.
- Som medlem av den lokale utviklingskomiteen hadde jeg mulighet til å delta i opplæring om lokalt lederskap, fredelig løsning av konflikter, jordbruksteknikker, kampen mot HIV/AIDS og annen opplæring.
Oppførte meg dårlig
Men til tross for denne opplæringen forble forholdet til min kone dårlig. Hun fortsatte å arbeide alene, volden i hjemmet fortsatte og min kone så verre ut for hver dag.
- Min kone ble gradvis tynnere, var hele tiden skitten og produksjonen til husstanden vår minket betraktelig, fordi vi ikke aktivt dyrket avlinger. Min kone var utslitt av den konstante volden i hjemmet, dårlig mat og lav selvtillit. Selv spiste jeg ofte grillet kjøtt i den lokale baren og fortsatte å oppføre meg dårlig.
- I fjor hadde vi diskusjonsgrupper med menn og kvinner hver for seg. Jeg deltok i mennenes gruppe. Diskusjonen dreide seg om å dele avgjørelsesprosessene med husstanden og den ble ledet av en mann av min generasjon, en bonde som kom fra en ås i nærheten.
- Han fortalte sin livshistorie, en historie som lignet svært på min egen, bortsett fra at han hadde endret sin oppførsel og nå tok avgjørelser sammen med sin kone.
En kvinne er ikke et barn
- Jeg bestemte meg for å fortelle min historie til hele gruppen av menn og selv om vi hadde vært naboer i årevis, var det ingen som virkelig visste hva som foregikk i mitt hjem.
- Jeg bestemte meg også for å snakke med min kone om fordelene ved å ta avgjørelser sammen i forhold til alt som gjelder husstanden. Faktisk åpnet jeg meg helt for henne.
I dypet av meg selv begynte jeg å innse at min far ikke hadde hatt rett i sine grusomme handlinger, at en kvinne ikke er et barn, at hun er intelligent og i stand til å ta gode avgjørelser.
Kona utrettet mirakler
- Noen dager senere bad min kone om penger for å kunne bearbeide sukkerrøret til sukker og på denne måten selge det til en høyere pris. Jeg gav henne pengene, men var likevel redd for at de ikke ville bli tatt vare på. Hun begynte med produksjonen og dro til markedet 15 km unna for å selge det.
Etter tre måneder var jeg vitne til noen mirakler – min kone hadde kjøpt en geit, og to måneder senere enda en, mens jeg i løpet av hele mitt liv ikke engang hadde klart å kjøpe et marssvin!
- Min oppførsel var basert på tradisjonelle skikker; jeg innså også at de voldelige handlingene mot min kone var nytteløse og at de ikke fikk henne til å respektere meg eller min posisjon som mann.
I dette øyeblikket innså jeg at jeg var et offer for uvitenhet basert på stereotyper og løgner og det var da jeg bestemte meg for å endre min oppførsel.
Deler på arbeidsoppgavene
- I det vi ble vant til å dele oppgaver, avgjørelser og styret av husstanden, begynte min familie et lykkelig liv. Sammen med min kone skammet jeg meg ikke lenger over å jobbe sammen. Jeg gjemte ikke lenger bort penger og volden opphørte.
Min kone, som hadde sluttet å snakke og gått ned mye i vekt på grunn av den alvorlige situasjonen, fikk ny energi. Min kone er veldig vakker og jeg elsker henne dypt.
- Jeg er også veldig aktiv i lokalsamfunnet og er involvert i konfliktløsning, spesielt konflikter i hjemmet – det jeg tidligere mente var kvinnenes feil, fordi ikke viste respekt for sine menn! Tenk deg det.
Flere menn er med
- Jeg begynte å organisere diskusjoner med andre menn i lokalsamfunnet om viktigheten av å dele avgjørelser. Dette var ikke enkelt i begynnelsen, fordi naboene var i mot mine ideer og sa at jeg ville ødelegge samfunnet hvis våre skikker ble endret.
Likevel var det noen få menn som forstod at å endre oppførsel ville resultere i et bedre liv og som også bestemte seg for å endre seg.
- For øyeblikket er det 12 menn i mitt lokalsamfunn som forteller sine historier til andre, og konene deres bekrefter at de har forandret seg til det bedre. Sammen har vi forpliktet oss til å lede denne kampen for å endre vårt lokalsamfunn.
- Jeg kan bekrefte at ettersom flere og flere positive forandringer finner sted i mine naboers hjem, vil åsen vår til slutt bli nesten som et paradis.