Årets fredspriser kan bli blant dem som skaper endring. De anerkjenner en av de viktigste og oftest oversette drivkrefter for fred, nemlig kvinnebevegelser. I mange land blir slike bevegelser brutalt undertrykket.
Av Torild Skogsholm, generalsekretær i CARE
CARE støtter kvinners kamp for å styrke deres rettigheter i over 70 land. Disse kvinnene lever ofte farlig. Mange av landene er preget av væpnede konflikter som fremdeles pågår eller nylig er avsluttet. Det er den sterkestes rett som gjelder. Det er de med våpen som bestemmer.
Likevel vokser det frem grasrotbevegelser av kvinner som vil kjempe for et tryggere og mer demokratisk samfunn, der alles rettigheter respekteres.
Liberias president, Ellen Johnson Sirleaf, vant valget i 2006 takket være en slik bevegelse, der Leymah Roberta Gbowee spilte en viktig rolle. Modige kvinner som dem, har endelig fått en anerkjennelse med årets fredspriser.
Kvinner rammes hardt og brutalt av dagens kriger. I større grad enn menn må de ta ansvar for barn og andre familiemedlemmer. Seksuelle overgrep brukes som våpen for å terrorisere og drive folk på flukt.
Anslagsvis 1,8 millioner kvinner i Kongo har opplevd å bli voldtatt, men de som forsøker å bekjempe volden, risikerer voldelige represalier. Kvinner utgjør bare syv prosent av dem med høyere posisjoner i statsadministrasjonen og i parlamentet.
Kvinner får sjelden delta i de politiske prosessene som skal føre frem til fred. Det er de mektige mennene som har ført krigen, som skal skape fred alene.
I 2005 var Norge aktivt med i fredssamtaler i Sudan. Dette var Hilde Frafjord Johnsons prestisjeprosjekt som utviklingsminister. I en FN-rapport fra 2009 kom det imidlertid frem at kvinnelige deltakere ikke fikk komme inn på forhandlingsmøtene. De fikk aller nådigst skyve sine skriftlige innspill under døren.
Vi ser det samme skje i Afghanistan. Kvinner får i beste fall være til stede som symbolske gester overfor et verdenssamfunn som ikke krever mer. Foreløpig ser det ikke ut som om kvinner vil være representert på den viktige tiårskonferansen i Bonn 3. og 4. desember, hvor sentrale aktører skal møtes for å fatte beslutninger om hvordan den såkalte “transisjonen” av sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter skal foregå i 2014 og hvordan det internasjonale samfunnet vil støtte landet etterpå.
Vi håper den første forskjellen fredsprisen vil utgjøre, er økt press for at afghanske kvinner skal få sin rettmessige plass ved bordet der deres fremtid avgjøres. Uten kvinner, ingen fred, heller ikke i Afghanistan.
Innlegget sto på trykk på Aftenposten.no fredag 7.oktober 2011.