Jeg tror jeg gjør en særdeles dårlig jobb som PR-agent for krigføringen i Afghanistan. Her er det jeg faktisk har sagt og mener om situasjonen.
Av Marte Gerhardsen, generalsekretær i CARE
Sosiologistudent Victor Lund Shammas antyder i Klassekampen 2. juli nærmest at jeg jobber undercover som PR-agent for NATO, fordi jeg er opptatt av afghanske kvinners rettigheter. Det er jo en litt morsom, men en helt vanvittig påstand. CARE har vært en av de mest markerte kritikerne av NATOs sammenblanding av sivile og militære operasjoner. Vi har ved flere anledninger lagt fram tall over hvor mange sivile som dør, også i allierte angrep. Senest 30. juni opplyste vi i denne avisen at 152 barn ble drept av allierte styrker i 2009.
Jeg tror nok jeg ganske raskt hadde fått sparken, dersom jeg sto på lønningslista til NATOs PR-avdeling!
Bistand må tilpasses
Mitt og CAREs sentrale budskap i debatten om Afghanistan har vært at verdenssamfunnet må gjøre alt de kan for å styrke afghanernes grunnleggende menneskerettigheter, når vi først er så sterkt til stede i landet. Spesielt må vi sikre kvinner og jenters rettigheter. I dag er det dessverre slik at mye av bistanden til Afghanistan ikke tilpasses det svært diskriminerende samfunnet. Resultatet er at det ikke tas tilstrekkelig hensyn til kvinner og jenters behov, og at bistanden ikke bidrar til å skape et mer rettferdig samfunn.
CARE har påpekt at det faktisk er noe vi kan gjøre for å styrke kvinners stilling i Afghanistan., på samme måte som internasjonalt press bidrar til kampen mot korrupsjon. Verdenssamfunnet bruker store beløp på å bygge opp et fungerende afghansk samfunn, men de største donorene ser ut til å glemme halve befolkningen. En av de største bidragsyterne, Verdensbanken, mangler et konsekvent kjønnsperspektiv i sine prosjekter. Støtte gis til bygging av institusjoner, uten å sikre at kvinner har samme rett til å ta jobber i dem og benytte seg av tjenestene deres. Analyser av hvordan investeringer påvirker kvinners stilling glimrer med sitt fravær.
Forsømmelse får følger
Særlig i politiet og rettsvesenet ser vi nå alvorlige følger av denne forsømmelsen. Selv om den afghanske grunnloven fastslår at kvinner og menn er like for loven, får vi jevnlige rapporter om at kvinner utsettes for alvorlige krenkelser og overgrep i møte med disse institusjonene. Dette skaper vanskelige dilemmaer for en organisasjon som jobber med kvinners menneskerettigheter. Vi forteller kvinner at voldtekt er en forbrytelse som bør anmeldes, men hvis de modig tropper opp på politistasjonen, kan de faktisk risikere å bli voldtatt igjen. Dette skjer fordi kravet om at kvinner skal ha like rettigheter som menn, ikke tas på alvor i et politi og rettsvesenet som mottar store bistandssummer.
Mine kolleger i CARE i Kabul forteller at situasjonen for afghanske kvinner er blitt verre de seneste årene. Det var en positiv utvikling fra 2001 til 2005. Stadig flere kvinner engasjerte seg da politisk, de tok jobber som journalister eller i statsforvaltningen. Denne utviklingen har nå snudd. Det er i dag farligere for kvinner å markere seg offentlig enn det var for fem år siden. Verdenssamfunnet, ved sine representanter i Afghanistan, kunne gjort mer for å hindre at dette skjedde.
Naiv kulturimperialisme?
Det innvendes ofte mot oss som taler til forsvar for afghanske kvinners rettigheter, at vi representerer en naiv vestlig kulturimperialisme. På et seminar arrangert av SV i mai påpekte utenriksminister Jonas Gahr Støre helt korrekt at vi ikke kan vente at afghanske kvinner oppnår samme rettigheter som oss i Norge med det første. Men å si det, er å avspore debatten. Vi forsøker ikke å få 40 prosent kvinner i alle bedriftsstyrer i Afghanistan, eller delt svangerskapspermisjon. Vi snakker om grunnleggende menneskerettigheter. Brudd på disse kan vi ikke akseptere, uansett hvor de skjer.
Det er igjen betimelig å minne om at vi stiller knallharde krav til bekjempelse av korrupsjon. Hvorfor ikke gjøre det samme når det gjelder kvinners rettigheter? Bekjempelse av korrupsjon er avgjørende for å skape en velfungerende statsforvaltning med tillit i befolkningen. I hvert fall halve befolkningen. Den andre halvparten synes mange å ha gitt opp. Vi tror forandring er mulig, også i Afghanistan, men når det er så mange vanskelige hensyn å ta, kan man gjøre det litt lettere ved å ignorere jenter og kvinner. De har i dag liten eller ingen innflytelse i det afghanske samfunnet, og de lager ikke problemer for soldatene våre.
(Publisert i Klassekampen, 07.07.2010)