I dag markerer vi Verdens dag for bekjempelse av vold mot kvinner. Under et besøk i Uganda forrige uke så vi hvor stort og sammensatt dette problemet er.
Av Line Verndal, CARE-ambassadør
Torild Skogsholm, generalsekretær i CARE
Å møte mennesker som lever i en annen verden, er noe av det viktigste og vanskeligste vi må gjøre for å kunne bidra til varig endring. Uten at vi forstår deres situasjon, har vi bare gode intensjoner.
For oss som har alle muligheter, er det vanskelig å forstå dem som føler de ikke har noen. Hvordan kan en kvinne fortsette å leve med en mann som har slått henne og misbrukt barna? Det må være fordi hun ikke har noe valg.
I landsbyer nord i Uganda møtte vi mennesker i et samfunn som på mange måter er ødelagt av tyve år med krig. Volden forsvant ikke med våpnene. En generasjon har lært at makt er rett, og kvinner er rettsløse.
Dyp fattigdom avler frustrasjon og desperasjon. Det er lettere å være god mot sin neste, når man har mat på eget bord.
Heldigvis så vi tegn til endring. Mulighetene blir flere for dem som hittil bare har opplevd håpløshet. Kvinner nekter å være ofre. De finner sammen i fellesskap og hjelper hverandre. Etter hvert blir mennene også med, og da forandrer de sakte samfunnene de lever i.
Hva kan vi si til en kvinne som med lav og fortvilet stemme forteller hva mannen har gjort mot henne og barna? Han sitter ute på tunet og tror vi snakker om aktivitetene i landsbyens spare- og lånegruppe.
Hvordan kan vi fra rike Norge protestere mot hennes håpløshet? Vi kan ikke, men det kan CAREs lokale koordinator, en kvinne fra samme område, som kjenner henne godt, og vet hvilken støtte andre kvinner i samme situasjon har fått i gruppene. - Du har fremdeles et liv å leve, sa hun.
Den neste dagen snakket vi med en annen kvinne med en lignende historie. Forskjellen var at det hadde gått lengre tid siden hennes mann lot seg overbevise om at familielivet var bedre uten vold. Han hadde sluttet å drikke.
I den lokale spare- og lånegruppen hadde de fått hjelp til å planlegge husholdningsøkonomien bedre. Hun hadde tatt opp lån, og økt inntekten gjennom kjøp og salg. De hadde nok mat, og råd til å la alle barna gå på skole. Slik oppstår håp.
Fattigdom er spiren til mye av det som er vondt i verden. Etter en uke i Uganda, er dette en av våre viktigste lærdommer. Vi har sett håpets kraft og undret oss over hva det vil si å tilgi. Mødre som ser glimt av en bedre fremtid for barna, kan takle det meste. Vi er privilegerte som kan støtte dem.
Én måte vi kan støtte disse kvinnene, er få politikere til å ta innover seg at vold mot kvinner verken er en privatsak eller et kulturelt fenomen. Det er kriminalitet og et samfunnsproblem, som krever statlige tiltak.
Vi aksepterer ikke at norske bistandspenger blir borte i korrupsjon. Hvorfor skal vi akseptere at mottakerland gjør mindre enn de kan for å bekjempe vold mot kvinner?
Innlegget sto på trykk på Aftenposten.no fredag 25.november 2011.