Mødrehelse blir ikke prioritert, verken globalt, nasjonalt eller lokalt, fordi kvinner i store deler av verden ikke har samme innflytelse og rettigheter som menn, skriver Gunn Karin Gjul (Ap), Ine Eriksen Søreide (H) og Inga Marte Thorkildsen (SV).
Flere hundre tusen dør av det hvert år. Tjue ganger så mange får livsvarige skader. Det tar også liv av barn. Det er ingen mystisk sykdom, som ikke kan behandles.
Det er ingen naturkatastrofe, som ikke kan stoppes. Det kan behandles, og det kan stoppes. Det er kvinner som dør av komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, fødsel og abort. Det er en av vår generasjons største forsømmelser. I år kan Norge gå i front for å rette det opp.
Hvert dødsfall er en tragedie, en ødelagt familie, en vanskelig start på livet for et barn, som uten mor har mindre sjanse til å overleve de første årene.
Hundretusener av tragedier ville aldri skjedd, om kvinner hadde fått informasjon, behandling og medisiner vi i Norge tar for gitt. Statistikk kan neppe være tydeligere enn dette: 99 prosent av dødsfallene skjer i land med stor fattigdom.
Et avgjørende år
2010 kan bli året da verdens ledere endelig tar denne ekstreme ulikheten på alvor. Vi har store forventninger til FNs toppmøte om de åtte såkalte "tusenårsmålene", som avholdes i New York fra 20. til 22. september.
Mål fem er å redusere mødredødelighet med tre firedeler innen 2015. Det er dette målet vi er lengst fra å nå. Vi har en teori om hvorfor, og vi tror det er mer vi i Norge kan gjøre.
Bilder og historier engasjerer mer enn tall. Nylig ble vi fortalt om en fødsel i Sierra Leone. For 28 år gamle Sabatu Koroma var det ikke et av livets store øyeblikk.
Etter ti utmattende timer, fødte hun et dødt barn. Da var hun selv i ferd med å blø i hjel. Hun var tre mil fra nærmeste fødestue. Det var ingen bilvei til landsbyen.
Sabatus historie viser noen vanlige problemer, og antyder noen åpenbare løsninger: bygg flere fødestuer, bygg bedre veier, kjøp flere sykebiler, utdann flere leger og jordmødre.
Dette er alle viktige tiltak, som trenger større investeringer. Å spre kunnskap om betydningen av å oppsøke profesjonell helsehjelp, kan også redde mange liv. Ingen er vel uenige i det.
Likestilling er løsningen
Spørsmålet er da hvorfor så mange kvinner fremdeles dør. Vi mener svaret er åpenbart, og vi mener det viser veien videre. Grunnen er at kvinner ikke får bestemme.
Mødrehelse blir ikke prioritert, verken globalt, nasjonalt eller lokalt, fordi kvinner i store deler av verden ikke har samme innflytelse og rettigheter som menn. Vi våger følgende påstand: Hvis kvinner hadde fått bestemme mer i landene der de i dag bestemmer minst, ville de landene hatt flere fødestuer.
Å bygge fødestuer er heller ikke nok. Kjernen av problemet er dette: I mange samfunn bestemmer ikke kvinner over egen kropp. De får ikke lov til å oppsøke helsetjenester uten tillatelse fra ektemannen eller andre menn i familien.
De mangler kunnskap om helse og seksualitet. De har ingen tilgang på prevensjon. De bestemmer ikke selv om de vil ha barn eller hvor mange. De giftes bort som tenåringer, når står de i større fare for dø hvis de blir gravide. Kjønnslemlestelse øker faren for komplikasjoner.
Løsningen er likestilling. Kvinner må ha samme rettigheter som menn, både i lov og i praksis.
Det har de ikke i India, Nigeria, Pakistan, Afghanistan, Etiopia eller i Kongo, hvor til sammen halvparten av alle dødsfallene skjer. Heller ikke i Nicaragua, der et diskriminerende lovverk utgjør en direkte trussel mot kvinners liv og helse.
Abort er ikke en gang tillatt når svært unge jenter er blitt utsatt for incest, eller når graviditeten setter kvinnen i livsfare.
Hva kan Norge gjøre?
Er det noe vi i Norge kan gjøre for å fremme kvinners rettigheter i slike samfunn? Vi mener ja. Norge er en betydelig aktør på den globale helsepolitiske arena.
På toppmøtet i New York vil andre lands representanter lytte til de norske. Vi bidrar med ekspertise og mye penger.
Dessverre kan vi ikke kjøpe kvinners rettigheter. Økonomisk bistand fjerner ikke kjønnsbasert diskriminering. Økt likestilling krever langsiktige, målrettete tiltak for å styrke kvinners selvstendighet og økonomiske muligheter.
Norske myndigheter må kreve at mottakerne av vår bistand i større grad forplikter seg til å motvirke diskriminering. De må garantere at kvinner faktisk får tilgang til tilpassede helsetjenester når de er gravide og skal føde.
Selv verdens fattigste land kan utarbeide helseplaner som identifiserer behov og setter mål. De kan etablere systemer for rapportering, som gjør det mulig å holde myndighetene ansvarlige for at alle har lik tilgang til helsetjenester.
Slik kan landene gradvis utvikle et helsevesen som er godt nok og tilgjengelig nok til å oppfylle en av kvinners grunnleggende menneskerettigheter, nemlig retten til å gi liv uten å miste sitt eget.
Ny debatt nødvendig
Mødrehelse har altfor lenge vært oversett, forenklet og nedprioritert. I år har Norge en enestående mulighet til å skape en ny global debatt om helse og rettigheter, som kan bidra til at verdens fattige kvinner kan leve lettere og lenger.
For å diskutere ideer, vil vi være vertskap for et internasjonalt seminar på Stortinget 7. september, organisert av CARE, Amnesty International og UNICEF i Norge. Vårt mål er å bidra til ny kunnskap og mer engasjement.
Hundretusener dør. Hundretusener overlever så vidt. Sabatu Koroma fra Sierra Leone var blant de heldige. Naboene hennes bar henne i en hengekøye til en vei hvor en ambulanse kunne hente henne.
Hun overlevde fordi hun fikk hjelp av kvalifisert helsepersonell. Det var Sabatu Koromas åttende fødsel. Fire av barna hennes lever.
Kronikken sto på trykk i Klassekampen mandag 6. september 2010.