Norske mødre fortjener å hylles på morsdagen. Det er ikke lite man må orke som mor, og innsatsen blir ofte tatt for gitt. Men det er også mye vi norske mødre tar for gitt.
Av Lisa Sivertsen, kommunikasjonssjef i CARE Norge
CARE vil benytte morsdagen til å minne om at norske kvinner tross alt er blant verdens heldigste.
Oppfølgingen og behandlingstilbudet vi får under svangerskap og fødsel, anser mange av oss som selvsagt, men i store deler av verden er komplikasjoner i forbindelse med svangerskap, fødsel eller abort den vanligste dødsårsak blant kvinner.
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at slike komplikasjoner krever 350.000 liv hvert år. Tjue ganger så mange får livsvarige skader. 99 prosent av dødsfallene skjer i fattige land. Med rett behandling, ville de aller fleste overlevd.
Den norske innsatsen for global mødrehelse er stor. Likevel har vi en klar oppfordring til Stoltenberg, Støre og Solheim: Husk at mødrehelse handler om mer enn å forbedre kvaliteten på helsetjenester. Det handler menneskerettigheter like mye som medisin.
Kvinner må også kunne benytte seg av helsetjenestene. Norge bidrar til dette blant annet i India, ved å betale for at gravide skal komme på sykehus når de skal føde.
Det kan være et effektivt tiltak, men det tåkelegger samtidig det mest sentrale budskapet Norge må formidle til alle verdens ledere: Et menneskes rettigheter er ikke avhengig av kjønn eller andre medfødte egenskaper.
I mange samfunn bestemmer ikke kvinner over sin egen kropp. De kan ikke oppsøke helsetjenester uten tillatelse fra ektemannen. De bestemmer ikke selv om de vil ha barn eller hvor mange.
De får ikke gå på skole, og mangler dermed grunnleggende kunnskap om helse og seksualitet. De giftes bort som tenåringer, når faren er større for komplikasjoner og dødsfall hvis de blir gravide.
Løsningen på dette er like vanskelig som den er kort: likestilling. Kvinner må ha samme rettigheter som menn, både i lov og i praksis. Det har de ikke i India, Nigeria, Pakistan, Afghanistan, Etiopia eller i Kongo, hvor til sammen halvparten av alle dødsfallene skjer.
Man kan spørre seg om det er noe lille Norge kan gjøre for å for å fremme kvinners rettigheter i disse landene. Svaret er ja. Norge er en stormakt innen global helsepolitikk. Vi bidrar med store ressurser, og våre eksperter blir lyttet til i internasjonale fora.
Norske myndigheter må kreve at mottakerne av vår bistand forplikter seg til å bekjempe en type diskriminering som fører til at så mange mennesker mister livet.
Mottakerne må garantere at kvinner faktisk får tilgang til helsetjenestene vi er med på å støtte. Våre representanter må våge å være kompromissløse om kvinners rettigheter, selv om det skaper kortsiktig diplomatisk ubehag.
Vi har alle et ansvar for å bidra til at kvinners rettigheter ikke glemmes av våre diplomater og politiske ledere i utlandet.
Kronikken stod trykt i VG 13.02.2011