Kvinnene i Kagadama var med i CAREs aller første spare- og lånegruppe. Her er historien om hvordan de har det nå.
Vi er nesten framme i landsbyen Kagadama i Niger når vi ser dem komme i horisonten, på veien mellom trærne. Fem eldre damer kledd i oransje og hvite sjal, flagrende i vinden.
Det er 45 tørre varmegrader, det blåser støv og sand og sola er skarp. Vi går ut av bilene, og venter.
Norske Moira Eknes fra CARE og nigerske Rahila Mamane er tilbake der de startet de første spare- og lånegruppene for kvinner i Afrika.
20 år siden starten
Det er nesten 20 år siden Rahila Mamane flyttet inn i landsbyen og jobbet som veileder for kvinnene. Pengene fra CAREs TV-aksjon i 2009 går blant annet til opplæring av veiledere som Rahila.
CARE kurser dem i sin metode for mikrofinans - spare- og lånegrupper - og så viderefører de sin kunnskap til kvinnene der de etablerer grupper. I spare- og lånegruppene får kvinnene muligheten til å ta opp små lån som igjen setter dem i stand til å tjene sine egne penger.
Det var pengene fra TV-aksjonen i 1989 som gjorde det mulig for Moira Eknes og CARE å sette i gang mikrofinansprosjektet i 1991.
200.000 kvinner er med
Siden CARE kom til Kagadama i 1991, har kvinnene i landsbyen startet hele 15 grupper for voksne kvinner, to grupper for unge jenter, og tre grupper for menn.
- Dere har vært lenge borte. Så mange dager da vi ikke så dere, synger kvinnene i velkomstkomiteen vel inne i landsbyen.
Moira og Rahila ønskes velkommen av kvinnene i spare- og lånegruppene, som har utviklet seg til å bli en nasjonal bevegelse, MMD, eller Mata Masa Dubara – Kvinner med tæl.
Det begynte med seks spare- og lånegrupper i tre landsbyer, øst i Niger. Nå er 200.000 kvinner med i en spare- og lånegruppe startet av CARE.
I tillegg er titusener av kvinner med i spare- og lånegrupper startet av andre hjelpeorganisasjoner etter Moiras modell. Mange har også startet grupper på eget initiativ.
- Utrolige forandringer
Det går svært bra med folket i Kagadama, sammenlignet med situasjonen for 18 år siden. Innbyggerne er betydelig mindre fattige enn de var. Og de nå eldre kvinnene som var med å starte de første gruppene, er fremdeles med.
- Det er utrolige forandringer her, siden den gangen kvinnene så vidt hadde råd til å spare 14 øre i uka, sier Moira Eknes.
- Vi hadde aldri nok mat
- Jeg gråt ofte fordi vi var så fattige, forteller Ramata Labo. Hun reiser seg opp og står foran landsbyleder, kvinner og menn for å fortelle sin historie.
- Jeg og mannen min dyrket en liten jordlapp sammen og han jobbet i tillegg for andre. Men vi hadde aldri nok mat. For 15 år siden ble jeg med i en spare- og lånegruppe.
Hun begynte med å legge noen få øre i gruppas sparekasse.
- Jeg lånte penger for å kjøpe peanøtter og så laget jeg peanøttolje, som jeg solgte på markedet. Nå har jeg tre fulle kornlagre, seks arbeidsokser til å pløye jorda, sju sauer og vi har hatt råd til bryllup for alle de tre barna våre, forteller Ramata Labo stolt.
Felles kornlager, felles åker
Fattigdom betyr mangel på mat. Problemet er ikke borte, men mange har fått tilgang til langt mer mat etter at spare- og lånegruppene begynte i landsbyen.
Kvinnene har gått sammen om å drive kornlager, som sikrer dem rimelig mat i trange tider og som både medlemmer og ikke-medlemmer kan kjøpe.
Dessuten har alle medlemmene i spare- og lånegruppene en egen ku. De gir gjødsel til jorda, melk, ost og yoghurt. At innbyggerne kler seg penere er også et tegn på at ting går bra.
Utvikling
Landsbyen har også fått flere vannposter inne i landsbyen. Nå kan de bare skru på ei kran, så renner vannet. Kvinnene har gått sammen om å drive en felles åker, der de dyrker kål, tomater og løk. De har fått bygd en dam til å samle regnvann når regntida kommer – til å vanne åkeren.
Og nesten alle barna i skolealder i landsbyen går faktisk på skolen, mye takket være mødrenes innsats.
Det lover godt for neste generasjon i Kagadama og andre steder CAREs spare- og lånegrupper har satt sine spor, i Niger og 19 andre land.
Les mer om CAREs arbeid i Niger