Timbuktu. Et mytisk navn, en eventyrlig historie, men forsiktige fremtidsdrømmer. Dette enorme området, nord i Mali, på randen av Saharas sanddyner, hvor elven Niger er kilden til liv, har alltid vært sett som et sted for de tapre.
Det var en tid da navnet «Timbuktu» fikk naboer til å skjelve av frykt. Der vandret «ørkenens vikinger» i sine karavaner, «Det blå folket», som tuaregene kalles, på grunn av sine fargede hodeplagg.
Det gjør de fremdeles, men i dag forbinder flere ørkenen med sult, nød og maktesløshet: kvinner og barn i køer for å få mat og vann. Livet i Timbuktu krever fremdeles styrke og mot.
Større drømmer
Dagens Timbuktu er langt fra den mytiske verden som beskrives i tusen år gamle manuskripter, men det er mer enn bare fattigdom og elendighet. Etterkommerne etter Afrikas gamle imperier: Tuareg, Songhay, Peulh, Sonninke og Bozo, har forskjellige språk og tradisjoner, men de arbeider side om side for å skape en bedre fremtid av begrensede ressurser.
Vi har snakket med noen av kvinnene i CAREs spare- og lånegrupper. De hjelper hverandre til å oppfylle små drømmer.
- Og vi hjelper hverandre til å drømme nye, større drømmer, sier Hadi Hamma, den unge tilretteleggeren i gruppen «Good Hope» i Timbuktu by, mens hun presenterer oss for familien: hennes 63 år gamle mor, Agaicha Almoubarek, og søstrene Hawa og Tinou.
- Jeg er óg med i gruppen, informerer moren med et stolt smil. - Hadi fortalte meg hva de gjør, så jeg bestemte meg for å bli med, jeg også. Jeg ville heller det, enn bare å sitte og snakke med de andre gamle kvinnene i kondéy-gruppen, forteller hun om Songhay-folkets tradisjonelle samlinger for familienes eldste.
Hadi ler av moren. - Det er ikke første gang hun blir med på noe jeg gjør. Hun ble også med da jeg tok lese- og skrivekurs for et par år siden, forteller hun.
Kjøper og selger fisk
«Good Hope» ble etablert i desember i fjor. Opprinnelig var de 35 kvinner. Hver av dem la to hundre maliske franc (ca. tre kroner) i spareboksen. - Nå er vi 34. Én av oss fulgte ikke reglene, forteller Agaicha.
Reglene er enkle, og ble innført enstemmig. Hver kvinne sparer hundre franc hver uke. Hvis de tar opp lån, betaler de ti prosent rente hver måned. Kan de ikke betale tilbake, gis én uke utsettelse. Deretter blir de bøtelagt 250 franc.
- Jeg tok selv opp et lån på 25.000 franc for to dager siden, forteller Agaicha. - Med 10.000 av egne penger, kjøpte jeg en kjempefisk på markedet. Tro det eller ei, den veide 46 kilo! Jeg fikk nesten fem liter fiskeolje.
Nå tørker jeg kjøttet for å selge det. Det blir mellom ti og tolv kilo tørrfisk, som jeg selger for 4000 franc per kilo. Å kunne hjelpe meg selv og familien på denne måten, uten å måtte ydmyke meg selv, gir meg en følelse det er umulig å sette en pris på.
Nå er jeg en forretningskvinne, ikke bare en gammel bestemor!
Kvinner skaper utvikling
I landsbyen Toya, en halv times kjøring fra Timbuktu, bor Kadidia Maïga, en 38 år gammel kvinne som deler mange av de samme drømmene som Hadi. Hun er med i spare- og lånegruppen «Djina Koi», som betyr «På vei mot fremtiden».
Gruppen er åtte år gammel, og medlemmene har etter hvert begynt å bruke mer av tiden til å diskutere hvordan kvinner kan få økt innflytelse i familien og i lokalsamfunnet.
For Kadidia begynte det med et lån til å lage og selge det tradisjonelle brødet «takoula». I dag driver hun en liten restaurant. Mye har åpenbart endret seg for kvinnene i Toya i løpet av de seneste åtte årene.
- Jeg er blitt en helt annen kvinne, ikke minst i hodet. Jeg gjør ting i dag som jeg ikke en gang drømte om for åtte år siden. Jeg har penger til å betale for alt skoleutstyret til barna mine. Jeg kan til og med bidra med penger til min manns jordbruk. Nå bestemmer ikke han alt. Vi jobber sammen for våre barns beste, sier hun.
I en malisk familie er det tradisjonelt mennene som bestemmer, og kvinnene som adlyder. Slik var det også i Kadidias familie. I gruppen lærte hun teknikker for å presentere egne synspunkter på en mest mulig effektiv måte.
- I møtene snakker vi om hvordan vi kan bli bedre hørt i familien og i lokalsamfunnet. Tidligere bare lyttet og adlød jeg. Nå kommer jeg med forslag, og diskuterer, forteller hun.
Én av gruppens medlemmer ble ved sist valg første kvinnelige medlem av landsbyrådet. - Hun lyktes takket være oss. Ved neste valg skal vi få valgt inn tre kvinner, ikke bare én, spår Kadidia.
Kvinnenes økte innflytelse i lokalsamfunnet har bidratt til økt utvikling, mener Kadida. Men det er fremdeles mye de kan gjøre. Planer om å bygge en mølle, kjøpe husdyr og en pumpe for å vanne åkrene har nå erstattet gamle drømmer om å unnslippe den daglige usikkerheten om å ha nok mat.
En liten kvinnerevolusjon
Mye skiller beboerne i Toya fra etterkommerne etter det nomadiske Tuareg-folket i landsbyen Nebtek. Blant tuaregene er ikke menn så dominerende i familien som i andre maliske lokalsamfunn, men begrensningene på kvinners sosiale utfoldelse er minst like sterke.
Tradisjonelt tilbringer de det meste av tiden innenfor hjemmets vegger. Jenter giftes bort i ung alder. Venner utenfor familien kan vanligvis bare menn ha.
Men også i Nebtek forsøker kvinnene å skape forandring. En spare- og lånegruppe, «Mabrouk» («Den som løfter oss opp»), ble etablert i november 2009.
- Alt var helt nytt: selve ideen om å møtes regelmessig utenfor hjemmet, spare penger, gi hverandre tilgang på kreditt, skape noe uten å involvere mennene, forklarer en av gruppens medlemmer, Fatma Mint Cheyagh, mens vi drikker te i rommet der kvinnene møtes hver uke.
Flere av kvinnene lager og selger tradisjonelle håndverksprodukter, etter å ha tatt opp lån i gruppen. Tuaregene er særlig flinke til å bleke og lage forskjellige produkter i skinn, farge bomullsstoff og lage kurver.
Produktene er lette å selge, forteller kvinnene. Utfordringen er å skaffe penger til å kjøpe materialene.
- Her i ørkenen har vi ikke noen bank, påpeker en av dem.
Under vårt besøk i gruppen viser det seg at de har trodd 35 var det maksimale antall medlemmer. CAREs tilrettelegger forklarer at det bare er et gjennomsnitt.
Gruppens medlemmer bestemmer selv hvor mange de vil være. En av kvinnene som har stått på venteliste, er med på møtet. Hun smiler bredt når hun hører dette. - Jeg kommer til å jobbe hardt, tro meg, sier hun, og klemmer babyen sin.
Hvordan hjelpe alle?
Mens medlemmene snakker om planene sine: om møllen de skal kjøpe sammen og om å få valgt et av medlemmene til landsbyrådet, følger en kvinne i svart slør med på diskusjonene utenfra. Hun er en av de fattigste i landsbyen. Hennes mørke silhuett i døråpningen utstråler fortvilelse.
Hun vet at hun ikke har penger til å være med å spare, men nekter å akseptere at ikke også hennes barn skal ha skolebøker og god mat. Idet hun går, ser hennes fem år gamle datter tilbake. Det virker som om hun tenker: «Hvorfor kan ikke vi?»
Vi har ingen svar som gir noen mening. Vi kan bare love å gjøre spare- og lånegruppene tilgjengelige for flere mennesker.
Det er i dag 285 grupper, med i alt 9872 medlemmer, i en region hvor det bor om lag en halv million fattige kvinner. Idet vi forlater landsbyen tenker CAREs regionale koordinator, Ibrahim, fremdeles på kvinnen med det svarte sløret.
- Det er for kvinner som henne at vi er her! Det er vanskelig å finne raske løsninger når noen lever i så stor fattigdom, men å se henne der i døråpningen ga meg også håp.
Det viser at det vi gjør i landsbyen, fikk henne til å komme for å søke en vei ut av sin situasjon, og sammen er det noe vi kan finne, sier han.
Veiene i ørkenen ender seg avhengig av hvordan vinden beveger sanddynene, men sjåføren vet hvilken retning vi skal kjøre.
- Vi har en fleksibel tilnærming, og vi får stadig mer erfaring om hva slags løsninger som fungerer best. Det handler om små seiere på vei mot målet, sier Ibrahim.