Det største sykehuset i Port-au-Prince flommer over av skadde mennesker, skriver CARE-medarbeider Rick Perera fra Haiti.
18.januar 2010, lokal tid 09:55
Det heter Fredssykehuset, men det overfylte bygget er langt fra fredelig. Den største helseinstitusjonen som fortsatt står oppreist i jordskjelvrammede Port-au-Prince, flommer over av hardt skadde mennesker.
Parkeringsplassen foran bygningen er stappfull av skadede, som ligger på madrasser, tepper, en liten flekk med gress eller rett på fortauet under en brutalt stekende sol.
En håndfull mennesker har noen som bøyer seg over dem, holder opp en pose med intravenøs væske eller tilbyr en annen form for hjelp. Men de fleste ligger alene. Så godt som alle i denne byen har mistet noen, enkelte har mistet hele familien sin.
Desperat behov for hjelp
De som kan gå samler seg foran hovedinngangen og venter på tur mens to frivillige holder et tau for å kontrollere hvem som kommer inn. Dørvaktene går til side så fort de ser et utenlandsk ansikt, alle som på en eller annen måte kan hjelpe er velkomne.
Helsearbeidere løper sikksakk gjennom folkemengden med bårer av mennesker og roper ”Excusez! Excusez!” To menn bærer en kvinne på et skrivebord. Den ventende folkemassen går til side og slipper forbi to andre, som bærer en likpose mellom seg.
- Han har fått fred
Lenger inne i det uopplyste sykehuset ligger halvnakne pasienter i stillhet. De er for utslitte til å klage. Likstanken henger over oss. – Du får aldri den lukten ut av tøyet ditt. Du må kaste det når du kommer hjem, sier kollega Evelyn Hockstein, som har jobbet med CARE i alt fra katastrofen i Darfur til krigen i Kongo. Hun trekker på skuldrene.
Men Evelyn er ingen hard kyniker. Noen minutter seinere kommer hun ut av den ene sykehusfløyen med øynene fylt av tårer. Hun har sett på mens en spansk nonne ga den siste olje til en mann som ikke lenger kan snakke.
Han rører så vidt på foten og når nonnen forsiktig spør om han forstår at han skal dø, signaliserer han et ja. Mens Evelyn forteller, ser vi oss tilbake mot der mannen ligger. Et blått laken er blitt trukket over hodet hans.
- Han hadde store indre skader og hadde mistet så mye bold, sier nonnen. Det var ingen mulighet for at han ville overleve. ”Esteba listo. Esteba en paz” Han var klar. Han hadde fått fred.
Støtt nødhjelpsarbeidet på Haiti - gi et bidrag her
Flere blogginnlegg fra Rick Perera:
Fra himmel til helvete
Vannrensepulver til jordskjelvofrene
Dette gjør CARE i Haiti