Care

Skal Norge gi opp de fattigste?

- Verdens fattigste kan ikke bidra til økonomisk vekst eller utvikling. Derfor bør vi satse på middelklassen, sier Erik Solheim. Vi mener det er feil at fattige mennesker ikke kan skape forandring. Norge må fortsette å hjelpe de fattigste.

Av Marte Gerhardsen, generalsekretær i CARE 
     Helen Bjørnøy, generalsektretær Plan Norge

I den seneste utgaven av Bistandsaktuelt (4/2010) tar miljø- og utviklingsministeren til orde for at en større del av bistanden skal komme middelklassen til gode. Økonomisk vekst og politisk utvikling starter ikke med de fattigste, ifølge Solheim. Det er i middelklassen man finner ”bærere av endring”, ikke blant dem som må bruke ”all sin tid og energi på å dekke basisbehov for seg selv og familien”.

Først vil vi gi Solheim honnør for å utfordre tradisjonelle tanker om bistand. Nye ideer er nødvendige for å gjøre tiltak mot fattigdom mer effektive. De globale fattigdomstrendene er riktignok oppløftende, men det skyldes i hovedsak at sterk økonomisk vekst i Kina og India har gitt bedre betalte jobber til millioner av fattige.

Det er utvilsomt riktig at generell økonomisk vekst er den mest effektive måten å redusere andelen fattige, og økonomisk vekst har historisk sammenfalt med fremveksten av en middelklasse som kan spare og investere. Er det dermed riktig å konkludere at Norge bør rette en større del av bistanden mot middelklassen i utviklingsland? Vi har flere innvendinger mot dette.

For det første har ikke alle land en middelklasse eller noe industri å snakke om. Nettopp dette kjennetegner ofte de fattigste landene. Vi kan ikke av den grunn slutte å gi bistand til et land som Niger, hvor flere millioner mennesker nå lever med akutt matmangel. De vet ikke om de vil ha nok mat til å overleve de nærmeste ukene og månedene. Vi har selv snakket med mange fattige kvinner og barn i Niger og andre fattige land som gjennom litt hjelp har fått et langt bedre og mer verdig liv. Det handler om tilgang til helsetjenester, tilgang til utdanning, opplæring om barn og kvinners rettigheter, en brønn nærmere landsbyen, eller innføring i nye og mer effektive landbruksmetoder. Dette vises ikke i bruttonasjonalproduktet, men kan bety uendelig mye for de menneskene som får hjelp.   

For det andre er det ikke sant at fattige ikke kan være ”bærere av endring”. I flere tiår har vi som jobber i CARE, sett dette i landsbyer hvor vi hjelper fattige kvinner å organisere seg i spare og lånegrupper. Med bare litt større økonomisk og sosial sikkerhet står disse kvinnene sterkere når de må kreve at rettighetene deres respekteres. Flere medlemmer i våre grupper stiller som kandidater ved høstens lokalvalg i Burundi. De har allerede bevist at man ikke må tilhøre middelklassen, eller ha utdannelse, for å påvirke samfunnet rundt seg. På samme måte har vi i Plan sett hvordan støtte til grupper hvor barn kan lære om sine egne rettigheter, bidrar til å utvikle lokalsamfunn. Disse barna driver opplysningsarbeid overfor lokale myndigheter, lærere og foreldre om egne rettigheter. Når flere blir oppmerksom på barns rettigheter og respekterer dem, får de unge større rom til å utvikle seg og bidra til sitt lokalmiljø.

I tillegg er det bred enighet om at utdanning er en forutsetning for utvikling. Det vil ikke holde å kun utdanne middelklassens barn, tvert i mot, hvis vi ønsker utvikling må de fattigste barna også utdannes slik at de får muligheten og verktøyet til selv å komme seg ut av fattigdommen.    

Det er heller ikke vårt inntrykk at tiltak for økonomisk utvikling blant middelklassen er et formål som nedprioriteres av internasjonale donorer. De 24 landene i OECDs Development Assistance Committee (DAC) ga i 2008 16,3 prosent av all bistand til utvikling av økonomisk infrastruktur, som transport og kommunikasjonsteknologi. Kina, en av de viktigste bistandsaktørene i dag, gjør ingenting uten utsikt til å tjene penger. De nye aktørene innen bistand, både statlige og private, har en mer forretningsmessig tilnærming til bistand. De støtter helst store prosjekter med mulighet til raske resultater.  Det finnes ikke noe galt med det. Større krav til resultater er en utvikling vi ønsker velkommen, men effektivitet kan ikke være eneste rettesnor når man skal hjelpe mennesker i nød. Like viktig må det være å kjempe for alle menneskers grunnleggende menneskerettigheter.

Hvert land, hver organisasjon og hvert selskap som gir bistand, har sine spesialområder. Alle kan ikke hjelpe alle. Norges nisje har tradisjonelt vært å hjelpe de aller fattigste fordi deres menneskerettigheter oftere blir brutt.
Det er prisverdig at Norge deler vår kunnskap om oljeutvinning og vannkraft med utviklingsland. Næringssamarbeid på tvers av landegrenser er avgjørende for å skape vekst. Ingen kan være uenige med Solheim i det. Det vi kan diskutere er hvilke penger som brukes til dette. Kanskje bør vi ikke bruke opp bistandspenger på dette, men heller se om Oljefondet kan gjøre investeringer i markeder der det er potensial for vekst og utvikling. Norfund har hatt bedre avkastning på sine investeringer i Afrika enn oljefondet har hatt på sine investeringer i mer etablerte markeder. Her er det mange ubenyttede muligheter.

I Norge bruker vi bruker i dag kun 1% av alle våre inntekter på bistand. De resterende 99% beholder vi selv. Vi må diskutere om det er riktig å bruke av disse midlene for å sikre investeringer og styrke middelklassen i utviklingsland. Vi må diskutere om det er riktig at fattige kvinner på landsbygda i Mali og Niger ikke skal få støtte til å skape seg selv et bedre liv gjennom lånegrupper, eller at barn i Malawi og Zambia ikke får oppfylt sin rett til utdanning eller beskyttelse, fordi vi trenger pengene til å støtte store vekstfremmende prosjekter.
 
Vår frykt er at en bistandspolitikk basert ensidig på et mål om å skape økonomisk vekst nedprioriterer dem som har det aller vanskeligst. Vi må hjelpe fattige mennesker å oppnå større verdighet og livskvalitet, selv om de bor i land med dårlige forutsetninger for rask økonomisk vekst.

(Publisert i Bistandsaktuelt, nummer 5, juni 2010)