Det eneste Attahirou Roro kan bruke restene av avlingene sine til er som materiale til veggene i den lille hytta si. Unormalt lite regn under forrige plantesesong har ført til at familien hans blant de sju millioner menneskene i Niger har nå for lite mat.
Lange strekker med knusktørr ørkensand og jorder som er ribbet for alt som heter vekster gir et dårlig forvarsel om hva som venter oss når vi kjører mot den lille landsbyen Moujia i Niger.
Desperate kyr og geiter strekker seg etter de få grønne bladene som fortsatt er igjen på de spredte buskene langs veien. Det er 42 varmegrader og fortsatt noen uker til det sårt trengte regnet er ventet å melde sin ankomst.
- Vi ber til Gud hver dag om at regnet må komme. Men de siste årene er det blitt lenger og lenger mellom hver regntid, forteller en av landsbysjefene i det vi når frem til landsbyen.
Avlingene tørket inn
Han er bekymret. De siste ukene har over 300 familier forlatt hjemmene sine. Mulighetene for å finne mat til husdyr og familie minsker for hver dag og mange drar til de større byene, eller over grensen til Nigeria i håp om å finne mat og arbeid der.
- I fjor fikk vi veldig lite regn, og store deler av avlingene tørket inn. Hvis vi ikke får nok regn i år, blir jeg også nødt til å dra herfra. Jeg har ikke noe valg, sier bonde Attahirou Roro alvorlig.
Den lille, tynne mannen ser bekymret ned på hendene sine. Både han og kona er født i landsbyen og har bodd der hele livet.
Til vanlig dyrker sjubarnsfaren korn, peanøtter og bønner på jordene sine, men det er lenge siden familien hadde nok å spise. - Vi legger oss ofte uten å ha spist middag. Vi har heller ikke melk til barna og jeg er bekymret for at de skal bli underernærte, sier han stille.
Landsbyen Moujia ligger i Tahoua-regionen, som er blant de områdene som er hardest rammet av matkrisen. Over 40 % av de mest sårbare familiene i Niger bor i dette distriktet.
CARE har store programmer i området, med fokus på å forebygge slike kriser. Når krisen likevel er kommet, er hovedprioriteringen å hjelpe de som rammes hardest av krisen – de aller fattigste.
Cash for work
- Vi jobber i til sammen 1000 landsbyer i denne regionen. CARE deler ut mat, særlig viktig er det å sørge for at barn mellom 0 og tre år får nok og næringsrik mat.
I tillegg gir vi folk penger, slik at de kan kjøpe mat på de lokale markedene, og vi har såkalte cash for work programmer, forteller CAREs nødhjelpssjef i Niger, Stephane Petitprez.
Cash for work programmene er populære i Niger. De går ut på at husholdningene bruker noen timer av dagen på å jobbe sammen på lokale prosjekter eller for CARE. Betalingen de får for arbeidet er like mye eller mer enn de ville fått for en hel dags arbeid hos privatpersoner.
- Dette gir bøndene mulighet til å tjene litt penger ved å jobbe for noen andre på formiddagen, samtidig som de har ettermiddagene fri til å arbeide på sine egne åkrer, forklarer Petitprez.
Ingen penger til å kjøpe mat
- Cash for work programmet er det gjør at vi fortsatt står oppreist, sier Ali Chitoumou.
Hver morgen går han dit for å arbeide. Det han tjener, bruker han på å kjøpe mat til et måltid om kvelden. I tillegg forsøker han å sanke litt ved, som han kan selge på veien hjem.
- Jeg kjøper kassavapulver som vi blander med vann. Når det sveller, fyller det magen, men det gir ikke mye næring. Både barn og voksne føler seg syke og blir svakere for hver dag som går, sier Aminatou Sayadi, Alis kone.
På gårdsplassen viser barna deres tydelige tegn på underernæring. Ali tar oss med bort til kornlageret. Helt i bunnen ligger en bunt hirse, kornslaget han pleier å dyrke. Det er alt som er igjen etter forrige avling.
- På et vanlig år pleier jeg å høste rundt 300 bunter. I år fikk jeg bare 20, forteller han.
Prisene doblet
Ikke en gang i et normalår er den nigerske bonden selvforsynt med mat. Men til tross for at det fortsatt finnes mat å få kjøpt på markedene, er heller ikke det et alternativ for Ali og Aminatou.
- Kornet på markedet er altfor dyrt. Prisene har gått opp betraktelig, enkelte varer er dobbelt så dyre som vanlig og jeg har knapt nok penger til å kjøpe kassavapulver, sier hun.
Alis andre kone har allerede reist sin vei. Hun tok med seg fire av barna i håp om å finne bedre kår et annet sted. Ali vet ikke hvor de har dratt. Han må bli hjemme og hjelpe Aminatou med å finne mat til de 11 barna som er igjen.
- Hvis vi får nok regn og cash for work programmet fortsetter, så klarer vi oss. Da kan jeg kjøpe frø og plante slik at vi får mat. Hvis det blir nok en dårlig avling, må jeg dra fra familien for å tjene penger som jeg kan sende hjem til dem, sukker han tungt.
Håp i kornlagrene
Men det finnes fortsatt et håp. CAREs spare- og lånegrupper i landsbyen har et kornlager som fortsatt inneholder korn. Konene til både Attahirou og Ali er med i en spare- og lånegruppe, noe som betyr at de kan få billigere korn når kvinnene bestemmer seg for å selge det.
- Vi har ikke åpnet banken ennå, fordi vi venter på plantesesongen. Det er da behovet er størst. I mellomtiden prøver alle å klare seg som best de kan, sier kona til Attahirou, Aminatou Nahanthi.
Fra kornbanken kan medlemmene både kjøpe korn til å spise og såkorn til å sikre nye avlinger. Men også her kan aktivitetene bli skadelidende dersom de neste avlingene ikke blir store nok.
- Vi har vært nødt til å utsette spare- og lånevirksomheten nå fordi folk ikke greier å betale tilbake det de har lånt. Hvis vi får nok en dårlig avling, blir det vanskeligere å få i gang gruppene igjen, tror Aminatou.
- Vi trenger mer arbeid. Det mest frustrerende er å måtte bare sitte her og vente og gjøre ingenting. Men akkurat nå er det bare det vi kan gjøre. Vente på regnet, avslutter Attahirou og titter opp mot den knallblå himmelen.