Hvordan kan vi komme nærmere målet om tryggere svangerskap for kvinner i alle land? Vi har spurt to av Norges fremste eksperter.
Raske løsninger for å redusere mødredødeligheten blant verdens fattige finnes ikke. Det tror verken Berit Austveg, seniorrådgiver i Helsetilsynet, eller Tore Godal, statsminister Jens Stoltenbergs spesialrådgiver om temaet. Det handler om gradvis å forbedre landenes helsetilbud, mener de.
Ifølge Austveg er løsningen at alle må ha tilgang til akutte helsetjenester når de er gravide, skal føde eller foreta abort. Dette er nemlig svært uforutsigbare medisinske tilstander. Mange typer komplikasjoner kan oppstå, og de oppstår fort.
- Hvert tilfelle må vurderes for seg selv. Bare helsearbeidere med høy kompetanse og teknologi kan identifisere behovene, og reagere raskt nok, sier hun.
Tore Godal er enig. - Moren må komme til en sykestue med en kvalifisert jordmor, som har det nødvendige utstyret, og det må være mulig å videresende henne til et sykehus med fødselsleger, hvis det er behov for mer avansert hjelp, som keisersnitt, sier han.
Problemet er at mange land er svært langt fra å kunne tilby slike helsetjenester til alle sine innbyggere.
Internasjonal prioritet
Å redusere mødredødeligheten er det femte av FNs åtte tusenårsmål. Ifølge Godal er dette området hvor det har skjedd minst fremgang siden målene ble lansert i 2001. Han tror manglende likestilling er den viktigste underliggende årsaken.
Godal påpeker også at vaksinasjoner, AIDS, malaria og tuberkulose har vært spesielt prioritert de seneste ti årene, kanskje på bekostning av andre tiltak.
- Mødre- og barnehelse har hittil vært neglisjert, men denne situasjonen er nå i ferd med å snu, sier han. Temaet er de siste årene blitt diskutert på aller høyeste nivå i det internasjonale samfunnet. Godal mener to ting kan komme ut av denne profileringen.
- Det ene er at de landene som har de største problemene, utbedrer sine planer og setter inn nye hjelpemidler for å redusere mødre- og barnedødelighet. Det andre er at vi gir mer penger til de fattigste landene, som er avhengige av bistand for å kunne gjennomføre sine planer, sier han.
- Tror du det kommer til å skje?
- Vi er i en vanskelig finansiell situasjon i verden i dag, men Canada står hardt på for å få G8 til å bevilge mer, og i planene til FNs generalsekretær legges det opp til at alle aktører skal bidra mer – også ikke-statlige organisasjoner.
Aldri nei fra Jens?
I bistandsmiljøet er det blitt sagt at spesialrådgiver Godal nyter så stor tillit hos statsminister Jens Stoltenberg, at han aldri får nei når han ber om penger til prosjekter for mødre- og barnehelse.
- Nei, det er ikke riktig det, du, korrigerer Godal med et lite smil, før han sier alvorlig at statsministeren er ”utrolig engasjert” i dette arbeidet, og derfor sikret midler tidlig i sin første periode.
- Det er en helt unik situasjon i Norge, med en statsminister, en utenriksminister og en utviklingsminister, som alle er engasjerte i dette. Det var fascinerende da president Obama var i Oslo, at mødre- og barnehelse var ett av fire områder vi ble enige om å samarbeide om, sier han.
Får betalt per kvinne
Norge gir blant annet 500 millioner kroner i året til tiltak for mødre- og barnehelse i fire utvalgte land: India, Pakistan, Nigeria og Tanzania.
- Vi valgte disse landene fordi vi regnet med at det ville være enklere å få gjennomslag i noen få store land enn mange små, forklarer Godal.
- Befolkningen i India er like stor som i Afrika sør for Sahara, hvor det er førti land, påpeker han.
En del av de norske midlene brukes ifølge Godal på å fremme ”resultatstyrt finansiering” ved sykehus. Dette betyr blant annet at leger og sykepleiere får betalt per kvinne de hjelper å føde.
- Der dette systemet er innført, har det raskt ført til at helsearbeiderne organiserer seg slik at sykehusene er åpne hele døgnet, syv dager i uken, mot tidligere, da legene ofte var innom bare to-tre timer på formiddagen, og ellers drev privat praksis. Det har også ført til at såkalte tradisjonelle jordmødre (ufaglærte jordmødre i utviklingsland, red. anm.) får incentiv til å hjelpe mødre å komme til sykestuen, forteller han.
Spare- og lånegruppenes rolle
Berit Austveg tror CAREs spare- og lånegrupper kan bidra til å gjøre helsetjener lettere tilgjengelige for fattige. I mange land må man betale for å komme til sykehus og for å få behandling. Hvis man får komplikasjoner, kan regningen bli svært høy. I mange av de samme landene får ikke kvinner disponere penger. Menn gjør ofte alt de kan for å hjelpe, men ikke alltid.
- Problemet mange steder er at man må betale før man får behandling. Vi snakker her om hyperakutte situasjoner
. Selv om man klarer å betale, kan forsinkelsen få katastrofale følger, sier Austveg, og tar en tenkepause.
CAREs spare- og lånegrupper bidrar til to ting, forklarer Austveg: De hjelper kvinner å skaffe penger når de trenger det, og de setter dem i bedre forhandlingsposisjon overfor helsepersonell.
- Uten penger er man helt hjelpesløs. Har man mulighet til å skaffe penger, blir det en helt annen likevekt mellom kvinner og helsepersonell. Dette gir kvinnene økt selvrespekt og forhandlingsstyrke. De trenger ikke tigge og be. De vet at de kan skaffe penger.
Godal fremhever de ikke-statlige organisasjonenes evne til innovasjon innenfor sine spesialområder og deres rolle som bindeledd mellom befolkningen og det offentlige.
- Frivillige organisasjoner må finne sin nisje, men det er særlig i skjæringspunktet mellom befolkningen generelt og helsetjenesten at frivillige organisasjoner kan spille en unik rolle, mener Godal.