Lokale kvinner har dannet frivillige komiteer som sørger for at CAREs hjelpearbeid når fram til de som trenger det mest.
Da jordskjelvet traff Haiti 12.januar mistet Elizabeth Iniatus huset sitt og alt hun eide. Hun var blant de mange familiene fra Port-au-Prince forstad Haut Miton som ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Hun endte opp med å sove på bakken i en sukkerrøråker.
Familiene som hadde søkt tilflukt sammen med henne var langt fra området der hjelpeorganisasjonene hadde begynt matutdelingen.
- Situasjonen var veldig vanskelig for oss i begynnelsen. Vi hadde ingen presenninger, bare tepper som vi hadde hengt over noen trepinner. Vi skjønte fort at hvis vi skulle få ta del i nødhjelpen, måtte vi organisere oss bedre, sier hun.
Dannet komité
34-åringen snakker åpent og direkte. Hun slo seg sammen med flere andre kvinner og dannet en komité for å få kontakt med organisasjonene som delte ut nødhjelp.
- Lokale kvinner har tatt på seg oppgaven med å lede komiteene, spesielt når det gjelder å få ut livsviktig informasjon om hygiene, helse og psykologisk hjelp for barn. De setter også fokus på hvordan man kan bekjempe seksuell vold, sier CAREs generalsekretær Marte Gerhardsen.
Sanitæranlegg fra CARE
Med unntak av noen få menn, som ikke likte at kvinnene tok initiativet til utdelingen av nødhjelp, hadde kvinnene støtte fra resten av lokalsamfunnet. De tok kontakt med CARE, som kort tid etter begynte å bygge latriner og dusjer.
- CARE var den første NGOen som kom og hjalp oss. Det var flott, for vi fikk mer selvtillit og et bedre forhold til resten av lokalsamfunnet fordi vi viste hva komiteen hadde klart å få til, sier Elizabeth.
Motivert av den første suksessen fortsatte komiteen å hjelpe organisasjonene med å kartlegge hvor behovene var størst og hvem som trengte mest hjelp. De fikk flere frivillige til å lage grupper som sørger for å holde sine områder rene gjennom å koste vekk søppel og annen skitt.
Sang som terapi
I tillegg holder de motivasjonen og moralen oppe ved å synge.
- Jeg husker en kvinne som hadde mistet alt; huset sitt, barna, alt hun eide. Likevel sang hun sammen med oss. Folk hadde for lite mat og likevel danset de. Det var ren terapi og hjalp dem med å komme seg videre, forklarer Elizabeth.
- Fantastiske kvinner
CAREs ansatte la merke til hva kvinnene fikk til og sørget for ekstra støtte. De delte ut koster, skuffer og trillebårer som skulle gjøre renholdet enklere for kvinnene.
- Disse kvinnene er fantastiske, sier Franck Geneus, koordinator for CAREs helseprogram i Haiti.
- Vi ga dem litt ekstra støtte da vi så hvor hardt de jobbet for å bedre levestandarden sin. Det første de ønsket seg var et sted hvor barna kunne komme sammen og leke.
Kvinnene brukte materialer fra et ødelagt barnehjem for å bygge et auditorium som kunne brukes både som skole, kirke og samlingshus for lokalsamfunnet.
Helsesenter og sosiale aktiviteter
De satte opp rammen og CARE ga dem presenninger til å kle den med. Komiteen la til side noe av materialene og er nå i ferd med å bygge et medisinsk senter.
- Vi har fått i gang flere sosiale aktiviteter og sportsaktiviteter, et teaterlag og en danseskole. I tillegg har vi fått ordnet det slik at en frivillig danselærer fra den nasjonale danseskolen i Port-au-Prince kommer hit og har timer en gang i uka. Barn fra andre leirer blir invitert til å være med, ramser Elizabeth stolt opp.
I forbindelse med morsdagen samarbeidet kvinnene med CARE om opplæringstimer i hygiene. Her fikk folk lære om viktigheten av å bruke toalett og å holde dem rene. CARE hjalp også til da kvinnene arrangerte barnetog for å feire Haitis flaggdag den 18.mai.
- Vi hadde tog med korps, flagg, musikk og sang. Det var en glad dag og involverte hele byen. Vi er veldig stolte av den feiringen, sier Elizabeth.
Stort lokalt engasjement
CAREs ansatte i Haiti er fulle av lovord om kvinnene fra Haut Miton som i en vanskelig situasjon har tatt saken i egne hender og jobbet hardt for å bygge opp igjen samfunnet sitt og innbyggernes tro på seg selv.
I mellomtiden har Elizabeth og kollegaene hennes fokus på det arbeidet som fortsatt gjenstår. Hun besøker folk, spør hvordan de har det, om barna går på skolen og finner løsninger på eventuelle problemer.
- Det er en fulltidsjobb å lede en leir slik som dette. Jeg er som en mor for en svær familie, sier hun og er spesielt stolt av engasjementet hos lokalbefolkningen.
- Ingen her får penger for det de gjør, men likevel kommer de frivillige hver eneste dag, smiler hun.
Les mer om CAREs arbeid i Haiti her