Jeannine (30) har tre barn med sin mann, Jean Pierre. De bor i landsbyen Kanyete i distriktet Ruhango, sør i Rwanda. Her lever folk flest av å dyrke kassava, poteter, peanøtter eller bønner.
Det er et av områdene hvor midler fra TV-aksjonen i Norge skal bidra til å gi flere kvinner tilgang på mikrofinans, opplæring om næringsvirksomhet og politisk påvirkning. Et norskfinansiert prosjekt har så langt etablert 32 spare- og lånegrupper.
Forlatt av ektemannen
Vi satte oss ned i Jeannines lille hus, og hun fortalte historien sin. Den handler om styrke til å overvinne egne begrensninger, om hvor mye litt hjelp kan bety, om egoistiske mannfolk og om tilgivelse.
- Vi levde av å dyrke naboenes jord, og fikk mat som betaling. Men vi hadde ikke nok. Mannen min var ikke fornøyd med situasjonen.
Han pleide å slå meg, og sa at jeg ikke dugde til noen ting – at jeg ikke var i stand til å gjøre livet bedre for familien. Han klarte det ikke selv heller, så for tre år siden forlot han meg, og reiste til Kigali, forteller hun.
Les også: Slik fungerer spare- og lånegruppene
Jeannine ble igjen alene med barna, uten penger til å kjøpe helseforsikring eller skolemateriell til dem. Med maten hun fikk som betaling fra naboene, hadde de så vidt nok å spise. - Det var tungt arbeid, forteller hun.
En av naboene, Resiturde Mukarema, hadde fått opplæring om mikrofinans gjennom det norskfinansierte prosjektet. Hun fortalte Jeannine om spare- og lånegruppene, som da var i ferd med å bli spre seg i området.
Jeannine ble ikke med. Hun hadde ikke penger, og forsto ikke hvordan man kunne oppnå noe gjennom å spare bare 100 rwandiske franc, altså ca. én krone, i uken.
Begynte med én krone
Til slutt klarte Resiturde å overbevise henne, og lånte henne selv 120 franc for at hun skulle kunne begynne å spare. I april 2007 ble Jeannine med i gruppen ”Abakundanye”.
Hun fortsatte å arbeide med naboenes åkre fem dager i uken, men bestemte seg for hver uke å selge litt av maten hun fikk i betaling, slik at hun kunne oppfylle det ukentlige sparekravet. Dette gjorde hun i tre måneder, før hun hadde opparbeidet seg rett til å ta opp lån.
Det første lånet hun tok opp, var på 700 franc. For dette kjøpte hun avokadoer, og solgte dem videre med en profitt på 1400 franc.
Med disse pengene kjøpte hun en kurv tomater, som hun solgte med en profitt på 2900 franc. Hun betalte tilbake det første lånet, og ba om å få ta opp et nytt på 5000 franc.
Dette brukte hun til å investere i forskjellige typer grønnsaker, nøtter, mel og tørket fisk. Etterspørselen var ujevn, så hun bestemte seg for å bytte slagsvare.
Kjøpte egen jord
Med et tredje lån, på 15.000 franc, satte hun i gang produksjon av et lokalt øl brygget på durraplanten. Etter to ukers brygging, begynte hun å selge øl med solid fortjeneste. Etter to omganger, satt hun igjen med 12.000 franc.
Med dette beløpet kjøpte Jeannine en geit til 7000 franc. Etter seks måneder fikk den en liten geitekilling, som hun solgte etter fem måneder for 8000 franc.
Det var like etter at hun hadde solgt denne geiten, at hennes mann først kom hjem, med dårlig samvittighet. Han ga henne 12.000 franc. Med i alt 20.000 franc besluttet Jeannine å kjøpe et stykke land, ingen liten bragd for en kvinne i Rwanda.
Etter hvert ble hun også med i et kooperativ etablert av en annen spare- og lånegruppe, hvor hun lærte å flette kurver og vesker. Med et nytt lån kjøpte hun utstyr for å produsere disse selv.
De nye inntektene gjorde Jeannine i stand til selv å betale andre for å arbeide på åkrene hennes. Hun har penger til nok mat, helseforsikring, klær og skoleutstyr for barna.
Ba om tilgivelse
Etter tre år, i juni 2010, kom mannen tilbake. Han fortalte oss dette:
- Det var delvis på grunn av min kones positive holdning, at jeg kom tilbake. Etter at jeg dro, hadde hun pågangsmot til å ta vare på barna mine. Hun sviktet dem ikke. Hun gjorde sitt beste for å dekke husholdningens behov, og økte inntektene, noe jeg selv som familieoverhode ikke klarte.
Hver gang Jean Pierre kom tilbake, så han at familien hadde kommet opp på et nytt nivå. Jeannine pleide å ringe ham og spørre om ham ville komme tilbake. Da han til slutt kom, knelte han foran henne, og ba om tilgivelse.
- Hun tilga meg, selv om jeg ikke synes jeg hadde fortjent det. Jeg føler avsky for meg selv, og jeg skammer meg alltid når jeg tenker på hva jeg gjorde mot min flotte kone og barn.
Mer likeverdig forhold
Jeg lot dem i stikken, reiste til Kigali, og fikk et barn utenfor ekteskap med en annen kvinne. Nå har jeg forandret meg. Da hun var borte i sju dager nå nylig, for å representere kooperativet på en messe i Muhanga, tok jeg vare på barna, jeg lagde mat for dem, og gjorde alt annet husarbeid, sier han stolt.
- Jeg innser hva min kone har oppnådd. Jeg er veldig takknemlig. Jeg kommer aldri til å forlate familien igjen. Om noen dager skal jeg selv bli med i en spare- og lånegruppe, forteller han.
- Nå respekterer han meg, sier Jeaninne, og forteller om sitt neste mål: å lære å lese og skrive.
Lær mer om CAREs spare- og lånegrupper
Hjelp kvinner som Jeannine - bli CARE-venn