Care

Publisert i Dagsavisen 7. juli 2008

De internasjonale styrkene i Afghanistan har et FN-mandat under kapittel 7 i FN-traktaten. FN er dermed part i krigen i landet. Men samtidig har FN-kontoret i Afghanistan (UNAMA) et humanitært mandat som krever upartiskhet. Denne rolleblandingen skaper problemer for den humanitære innsatsen i landet.

Det første problemet er at man kan miste tilgang til menneskene som trenger hjelp. Helt siden den første Geneve-traktaten har det rådende prinsipp vært at humanitær hjelp skal gis til de som trenger det, uavhengig av politiske, militære, ideologiske eller andre hensyn. Bare ved å være upartiske kan man sikre tilgang til sivilbefolkningen.

Man kan ikke være en part i konflikten og samtidig forhandle fram tilgang til sivilbefolkningen i områder som er kontrollert av motparten. Dette er en selvmotsigelse med en høy pris i Afghanistan: FN er nå ute av stand til å operere i 78 distrikter som ikke kontrolleres av Afghanistans regjering eller ISAF-styrkene.

Et annet problem er at militær innblanding i hjelpearbeid gjør mange Afghanere usikre på om hjelpeorganisasjoner samarbeider direkte med militære styrker, og resultatet er at uavhengige sivile hjelpeorganisasjoner også mister tilgang. Mye av sør og sør-øst Afghanistan er i dag utilgjengelig for hjelpeorganisasjoner, og det er her den humanitære krisen er verst.

Den humanitære innsatsen i Afghanistan er ukoordinert. Det er ingen som har overordnet oversikt over krisen, og ingen som kan koordinere hjelpen dit den trengs. Samtidig blir den humanitære krisen verre: I 2007 ble mer enn 1500 sivile afghanere drept. 130.000 internflyktninger trenger hjelp. I år anslår man at en million Afghanere kan returnere fra Iran og hundretusenvis fra Pakistan. Tørke og høye matpriser kan skape matusikkerhet i løpet av sommeren og høsten.

Det er åpenbart at den humanitære responsen til denne komplekse krisen må koordineres. Men i dag skjer ikke dette på en effektiv måte. Mangel på koordinering betyr at noen områder mottar store mengder bistand, mens andre ikke får noe. Det avgjørende er ikke behovet til sivilbefolkningen, men geografi, flaks og politikk.

Denne rolleblandingen gjør at det humanitære oppdraget overskygges av politiske og militære målsettinger. UNAMA har vanskelig for å innrømme omfanget av den humanitære krisen, fordi seier og fremgang er viktige politiske målsettinger. Det er nødvendig å ha en humanitær stemme som utelukkende har ansvar for den humanitære situasjonen: bare da kan man forsikre seg om at humanitære behov kommer før politiske hensyn.

I disse dager er FNs Nødhjelpskoordinator John Holmes i Afghanistan. Som Nødhjelpskoordinator er hans hovedoppgave å sørge for de humanitære behovene i Afghanistan.

Det er bred enighet blant internasjonale hjelpeorganisasjoner om at det viktigste nå er å få på plass en uavhengig humanitær instans for å koordinere den humanitære responsen. Dette må være uavhengig av både ISAF og UNAMA. Den naturlige instansen for dette er FNs Office for Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA), som har denne rollen i andre konfliktland som Somalia og Sudan.

CARE har operert i Afghanistan i 40 år uten våpen og skuddsikre vester som beskyttelse. Vår beskyttelse har vært statusen som upartisk aktør, og vår tillit hos lokalbefolkningen. Upartiskhet gir beskyttelse og tilgang.

Derfor oppfordrer vi både Kai Eide og John Holmes til å jobbe for et uavhengig OCHA kontor for å gjenvinne humanitær uavhengighet i Afghanistan. Uten OCHA blir humanitær bistand fortsatt politisert, skillet mellom sivile og militære aktører forblir uklart, og på lang sikt kan all humanitær innsats i landet bli umulig.

Les mer

Kritikk av den humanitære innsatsen i Afghanistan, artikkel i VG, 07. juli 2008

Norsk FN-topp får Afghanistan-kritikk, artikkel i Dagsavisen 06. juli 2008