Milliarder til bevaring av skog i utviklingsland kan gi store klimagevinster, men da må pengene komme fram til dem som betaler prisen. Klimatiltak som overser kvinner er mindre effektive.
Av Marte Gerhardsen, Generalsekretær i CARE
Holmenkollen var i forrige utke møtested for noen av verdens viktigste klimaaktører som utvilsomt har et genuint ønske om å redusere klodens klimautslipp.
Når Norge gir milliarder til prosjekter for bevaring av skog i Indonesia, Brasil og Tanzania, er intensjonene de beste. Men mye kan også gå galt. Hvis man hopper over kvinnenes rolle i forvaltningen av regnskogen, kan de som er fattigst fra før få det verre som et resultat av klimatiltakene.
Klimagevinst
Støtte til skogbevaring i utviklingsland, såkalte REDD-prosjekter, er en sentral del av det norske klimaarbeidet og det er hevet over en hver tvil at bevaring av skog kan gi betydelige klimagevinster.
Avskoging står for om lag tjue prosent av klimagassutslippene. Slik støtte er også helt i tråd med meldingen fra internasjonale forhandlinger: De som har skapt problemene, skal betale for løsningene.
Som slagord flest, maskerer disse en komplisert virkelighet. Tilforlatelige tiltak er aldri så klare og sikre som de fremstilles. Vi i CARE tror mye godt kan komme ut av den norske støtten til bevaring av skog, men da må pengene komme frem til dem som faktisk betaler prisen.
Sett at kona i nabohuset jobber sene timer med en gammel og støyende symaskin. Hun vil tjene noen ekstra kroner til seg selv og barnet. Mannen i huset bruker alt på seg selv. Støyen fra arbeidet hennes forstyrrer nattesøvnen din. Ville du betalt mannen hennes for at hun skulle stoppe? Du oppnår kanskje den ønskede effekt for deg og nabolaget, men istedenfor å kompensere kvinnen for det hun gir opp, gjør du livet hennes enda vanskeligere.
Stenger skogen
Først må det bli stille, deretter kan vi tenke på kvinnen. Dette ville vært en vanlig holdning i internasjonale klimaforhandlinger. Situasjonen ovenfor illustrer nemlig det som skjer i utviklingsland hvor myndighetene får penger av utenlandske donorer for å bevare skog.
De stenger da adgangen til skogen for mennesker som er avhengige av den til sitt livsopphold, mens pengene havner helt andre steder. Pengene går til mannlige jordeiere, mens fattige kvinner uten formelle rettigheter, mister tilgangen til å bruke skogen.
Skog er en viktig del av livsoppholdet for mange av de 1,2 milliardene menneskene i verden som lever i ekstrem fattigdom. 70 prosent av dem er kvinner.
I skogen finner de fyringsved, medisiner, mat til seg selv og for til husdyrene. Tradisjonelt er dette oppgaver som tilfaller kvinner. Når jorden tørker eller oversvømmes, eller skogen stenges av, er det de som må finne andre måter å overleve på.
Fra bistand til klimakvoter
Utenlandsk støtte til bevaring av skog i utviklingsland gis i dag som tradisjonell bistand. Skogbevaring omfattes foreløpig ikke av den internasjonale handelen med klimakvoter, men blant andre Norge jobber aktivt for at den nye klimaavtalen, som skal erstatte Kyoto avtalen etter 2012, vil etablere et system som gjør det mulig å selge klimakvoter ved å bevare skog.
Fallgruvene er mange. CARE frykter først og fremst at støtte til skogbevaring i utviklingsland skal bidra til å forverre situasjonen for fattige kvinner. Millioner av kvinner som lever av små jordstykker og skogflekker, har ingen rett til å eie eller arve eiendom.
Alt de har, er bruksrett basert på tradisjoner. Når skogen plutselig blir verdt penger, kommer mektigere mennesker og krever kontroll. Rettsløse kvinner kan lett skyves vekk.
For å unngå utilsiktede virkninger, må støtten til skogbevaring ta hensyn til den lokale sosiale og økonomiske virkeligheten til dem som berøres. Det finnes eksempler på at dette kan gjøres.
Utenriksdepartementet har gjennom ambassaden i Tanzania inngått avtaler med blant andre CARE for å gjennomføre en rekke tiltak på Zanzibar. Disse lokale pilotprosjektene skal sikre kompensasjon til dem som faktisk mister livsoppholdet sitt når skogen vernes.
Ingen innflytelse
Å etablere kontakt med ledere i lokalsamfunn for å finne løsninger på disse problemene, er ofte ikke nok. I fattige landsbyer har kvinner sjelden plass ved bordene hvor beslutningene tas.
Selv om prosjektene er utviklet i samarbeid med lokale institusjoner, får kvinner liten eller ingen innflytelse. Deres behov blir ikke tatt i betraktning. Deres bruk av skogen blir ikke kompensert. Og selv om man blir enige om at de bør kompenseres, kan det være vanskelig å avgjøre hvor mye.
Slike problemer skal pilotprosjektene på Zanzibar løse.
Klimatiltak som overser kvinner, er ikke bare urettferdige, men også mindre effektive. Kvinner er ikke bare klimaendringenes ofre, de er også en potensiell kraft for endring.
De som opplever problemene, ser lettest løsningene.
Når noe viktig haster, velger vi gjerne de letteste løsningene, og setter alle andre hensyn til side. Selv om det overordnede målet er å bremse global oppvarming, kan vi kan ikke glemme hensynet til verdens aller mest sårbare mennesker. Det sies at kriser skaper muligheter. La oss ta vare på mulighetene klimakrisen gir til å gjøre verden mer, ikke mindre, rettferdig.
Publisert i VG, mandag 31.mai 2010.