Indira tapte da hun stilte til lokalvalg som eneste romkvinne i den bosniske byen Tuzla. Neste gang er hun ikke alene.

Del artikkelen:

Av Anders Nordstoga

- Jeg stilte til valg fordi jeg innså at romkvinner ikke er representert politisk noe som helst sted eller på noe nivå. Hvis vi ikke er der beslutningene tas, kan vi være sikre på at ingen vil løse problemene våre for oss, sier Indira Bajramović.

- Og skal jeg være helt ærlig, var trass også en viktig grunn. Flere rommenn sa til meg at det ikke var nødvendig at jeg stilte, ettersom de var aktive i andre partier. Da var det ikke behov for meg. Det var da jeg bestemte meg for å stille, forteller hun.

Indira stilte som uavhengig kandidat til kommunestyret i Tuzla ved lokalvalget i 2008, men tapte. I ettertid ser at hun var for dårlig forberedt. Hun drev ikke en aktiv nok valgkamp. Alt skjedde i siste øyeblikk, inkludert beslutningen om å stille.

- Flere rommenn kom bort til meg sa at det ikke var nødvendig at jeg stilte. Siden de var aktive i andre partier, var det ikke behov for meg. Det var da jeg bestemte meg for å registrere meg som uavhengig kandidat, forteller hun.

- Jeg ville ikke være med i et parti, fordi da måtte jeg hele tiden representere partiet, og jeg kunne ikke talt på vegne av romkvinner, forklarer hun. 

Indira Bajramović taler romfolks sak i Bosnia.

Indira Bajramović taler romfolks sak i Bosnia.

Flere kvinnelige kandidater

Lærdommene fra 2008 tar hun med seg når hun stiller til valg igjen neste år. Hun har også fått med seg Romkvinner fra andre organisasjoner slik at de har kandidater til valgene i alle kommunene i Tuzla kanton. De har allerede lyktes på det mest lokale politiske nivået. Etter en kampanje i fem romlandsbyer, fikk de valgt inn syv romkvinner i to landsbyråd, puss én i Tuzla by.

- Dette sender et signal til andre romkvinner, om at de også kan gjøre noe. Det er fremdeles Romlandsbyer som mangler elektrisitet, vann og avløp. Hvis ingen representerer dem lokalt, vil ingen tvinge frem forandring. Etter våre kampanjer, har flere romfolk begynt å stemme, og de får ting til å skje. Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger, også fra ikke-romfolk på kampanjene våre. En stor andel av 5200 som skrev under på oppropet vårt, var ikke romani, forteller hun.

Indira er en dame det er umulig å stoppe. Hun grunnla organisasjonen Bolja budućnost, Bedre fremtid, i 2001, og har siden vært leder. De er fire ansatte og har i overkant av femti romkvinner som medlemmer. Hun er blitt en kjent talsperson for rombefolkningen i Bosnia. En tykk perm med presseklipp viser at hun ofte blir bedt om å kommentere saker i nasjonale media. Noen blir overrasket av at hun ikke er mørkere i huden. En programleder bemerket dette en gang rett før de skulle på direkte TV. Indira er stolt over at hun beholdt roen.

Oppnådd tillitt

Etter ti år har ikke Indira sett de store endringene hun skulle ønsket seg, men hun mener de har tatt mange viktige steg i riktig retning. Organisasjonen er i dag i stand til å gjøre mye mer enn de første årene.

- Vi har lagt et viktig grunnlag ved at vi har oppnådd tillit i romsamfunnene. De har åpnet seg opp. De stoler ikke på offentlige institusjoner. De lever på marginene av det øvrige samfunnet. Og romkvinner blir dobbelt diskriminert: Først fordi vi er romani. Dernest fordi vi er kvinner. romkvinner har selvfølgelig samme rettigheter som alle andre, men de vet det ikke. Mange er analfabeter. De kan ikke si til noen at “vi har rett til dette og dette”. Vi vil hjelpe dem å kreve rettighetene sine og bekjempe diskriminering og fordommer, forklarer Indira.

Kontakt med myndighetene

Dette gjør Bolja budućnost gjennom forskjellige prosjekter, deriblant for økt tilgang på utdanning, yrkesopplæring og helsetjenester, særlig i forbindelse med graviditet. De har tiltak mot familievold og trafficking. De arrangerer aktiviteter for å øke kvinnenes selvtillit, lærer dem å snakke offentlig og å legge frem sine argumenter på best mulig måte. De har tett kontakt med myndighetene på alle nivåer, både om generelle problemer og individuelle saker.    

Indira forteller om en kvinne som trengte ryggoperasjon. Hun klarte ikke stå oppreist. Hun hadde brukt en annen persons helseforsikring. Legene oppdaget dette først da hun var på vei inn til operasjonssalen. De trillet henne tilbake. Indira hjalp henne å skaffe egen helseforsikring, hvilket hun som ufør hadde krav på, men det var hun ikke klar over selv. Hun hadde valgt det som for henne fremsto som letteste løsning.

- Jeg hadde vært sengeliggende i fem måneder. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst, forteller Naza Jusic.

Kommunale tjenester

Naza var flyktning i Tyskland under krigen på begynnelsen av 1990-tallet, og kom tilbake med familien til Tuzla i 1998. Hun bor hun i en romlandsby utenfor byen, sammen med sine to døtre, to sønner og ett barnebarn. De gir Indira en varm velkomst, når hun kommer på besøk.  

- Jeg beundrer Indira. Hun har hjulpet mange av kvinnene her til å se i riktig retning. Vi visste så lite før hun kom hit. Hun fortalte oss om alt vi har krav på fra kommunen. For tre år siden fikk vi vann og elektrisitet. I fjor fikk vi asfaltert vei. Nå ønsker vi søppelkasser. Vi har ikke noe avfallssystem, forteller Naza.  

Naza Jusic (t.v.), svigerdatter og barnebarn snakker med Indira om romfolks utfordringer.

Nazas svigerdatter, Seheriada, kommer ut av huset med sitt to måneder gamle Hamid. Indira forsikrer seg om at hun vil sørge for at barnet blir registrert hos helsevesenet, slik at det får gratis helsetjenester, som alle barn har rett på. Hun forklarer hvor viktig det er å gå regelmessig til helsestasjonen. Bak kommer den yngste sønnen, Hasan, mer nølende. Moren forteller at de har hatt en opprivende krangel, fordi han vil slutte på skolen.

- Hvorfor vil han slutte på skolen?

- Jeg har ikke lyst, svarer Hasan. - Jeg må gå fem kilometer frem og tilbake hver dag. Det er én grunn. Og når jeg er ferdig på skolen, kommer jeg ikke til å ha noen nytte av det. Jeg får ikke jobb uansett.  

Hasan forteller at han er eneste romaelev på skolen. - De aksepterer meg. Jeg blir ikke diskriminert, men jeg føler meg likevel utenfor, forteller han.

Takker Indira for livet

På andre siden av byen bor en dame som tror hun ville vært død, om det ikke var for Indira. For syv år siden fikk Bajrić Hatidza slag og hjerteinfarkt samtidig. Siden hun ikke hadde helseforsikring, ble hun skrevet ut av sykehuset etter to dager. Sønnen oppsøkte Indira for å få hjelp. Hun oppsøkte kommuneadministrasjonen, og sørget for at Bajrić ble bostedsregistrert og fikk helseforsikringen hun hadde krav på. Bajrić fikk komme tilbake til sykehuset, og var innlagt i tre måneder.

- Indira har betydd alt for meg. Om det ikke hadde vært for den damen, ville jeg vært på reise, sier Bajrić, og peker opp mot himmelen.

For syv år siden fikk Bajrić Hatidza (t.h.) slag og hjerteinfarkt samtidig. Hun mener Indira reddet livet hennes.

Det anslås at 75 prosent av rombefolkningen på Balkan mangler nødvendige papirer for å få normal tilgang på offentlige helsetjenester. For mange starter problemet med at de mangler fødselsattest eller at de ikke er bostedsregistrert. Da får de heller ikke identitetskort, som er nødvendig for å inngå i forsikringsordninger. Om de har identitetspapirer, oppstår det uansett en slags “catch-22” for de fattigste. For å få gratis forsikring, må de må gjennom en godkjennelsesprosedyre, men for å bli vurdert, må de betale, og det har de færreste råd til. Dette er problemstillinger CARE og partnerorganisasjoner jobber med på politisk nivå.  

Regionalt samarbeid viktig

CARE har samarbeidet med Bolja budućnost siden 2005. Indira og hennes kolleger sier støtten har vært viktig for å gjøre dem i stand til å arbeide mer effektivt.

- Før vi inngikk samarbeidet med CARE, hadde vi ikke noe utstyr. Vi fikk kontor og alt nødvendig utstyr. Vi kan alltid få støtte om alle typer spørsmål. Vi får konstant opplæring i for eksempel IT og engelsk. Vi øker kapasiteten vår hele tiden. Ofte er organisasjoner som vår avhengig av støtte fra år til år. Med CARE har vi hatt muligheten til å bygge kapasitet over tid. Når vi ikke trenger å bekymre oss for husleien, kan vi gjøre viktigere ting. Noe av det viktigste er også nettverket vi har kommet i kontakt med gjennom CARE. Nå samarbeider vi med tilsvarende romorganisasjoner i alle landene på Balkan. Vi har alle de samme problemene, og vi blir sterkere sammen. Når vi samarbeider, får vi større innflytelse. Vi organiserer regionale kampanjer sammen. CARE fikk oss til å innse hva er i stand til å oppnå politisk, sier Indira.