Den 12 år lange borgerkrigen i Burundi satte dype spor i Charlotte Kwizera. Rollen som barnesoldat er ikke noe man lett glemmer.
I 1993 ble Burundis president, Melchior Ndadaye, skutt og drept. Livet ble aldri det samme for jentene Faustine Nduwimana og Charlotte Kwizera.
Drapet på presidenten utløste en tolv år lang borgerkrig mellom etniske hutuer og tutsier i det lille vestafrikanske landet. Om lag 300.000 mennesker ble drept. Faustine og Charlotte var to blant tusenvis av barn som ble rekruttert av væpnede grupper.
- Jeg var sju år gammel, og gikk i andre klasse da president Ndadaye ble skutt. Folk som kaltes tutsier, begynte å flytte inn i militærleirer, og i 1994 begynte de å drepe hutuene fra vår landsby. Familien vår var blant dem som ble angrepet, forteller Faustine Nduwimana.
Livet hos opprørsgruppene
I dag er hun 24 år gammel. Hun er yngst av åtte søsken. Da borgerkrigen brøt ut, flyktet hun sammen med søsknene fra Bubanza til Kibira, der hun fikk i oppgave å bære bagasjen til opprørssoldatene.
- Jeg var blant dem som hadde som oppgave å være på utkikk etter militæret. Som speidere gikk vi på toppen av åsene for å se hvor soldatene kom fra, og deretter varslet vi kommandantene våre, husker hun.
I motsetning til Faustine, sluttet ikke Charlotte seg frivillig til opprørerne. Hun og broren ble tatt med makt da soldatene kom til landsbyen deres for å stjele mat, vann og brensel.
- Broren min ville gjerne være med. Vi var så fattige, at det var det ikke mange andre alternativer for ham. Jeg hadde aldri noe ønske om å bli med i disse opprørsgruppene, forteller den sjenerte 17-åringen.
Vold var dagligdags
Jentene har traumatiske minner fra tiden sammen med opprørssoldatene. Det var et sjokk å komme til leiren.
- Da vi var kommet ut i bushen, ble vi en del av en helt annen verden. Guttene ble slått og jentene voldtatt. Når kvelden kom, pleide vi jentene å gjemme oss i frykt for å bli voldtatt. Noen av oss var allerede gravide, og andre var blitt smittet av HIV, forteller Charlotte.
- Vi barna var alltid sultne, mange var syke, og soldatene fra regjeringshæren tok mange fanger og drepte dem, legger Faustine til.
Fordi det var mange som oppholdt seg i skogene, klarte Charlotte å gjemme seg mye av tiden mens hun var hos opprørerne. Begge jentene klarte til slutt å flykte fra soldatene, men det var umulig for dem å vende tilbake til livet før konflikten.
Ble straffet for å rømme
- Jeg kunne ikke reise hjem, for hver gang jeg gjorde det, kom opprørerne og hentet meg, og banket opp moren min. Til slutt dro jeg til tanten min i Gatumba, hvor jeg bodde i to år, forteller Charlotte.
- Noen av tutsinaboene våre hadde sladret på meg da de flyttet til militærleiren, og soldatene i regjeringshæren var på jakt etter meg, forteller Faustine. Hun klarte til slutt å flykte til en eldre søster.
- Da jeg kom dit, ble jeg sendt til et senter for underernærte barn. Der måtte jeg bli et helt år, sier den unge kvinnen.
Vann var som gull
Faustine sto fortsatt på listen over folk som regjeringssoldatene ville ha tak i, og hun var redd for at familien hennes ville få problemer hvis hun ble værende hjemme. Så hun dro tilbake til opprørerne.
Da hun kom tilbake, fikk hun opplæring i krigføring. Hun ble livvakt for bataljonsjefen.
- Det var kaldt og vanskelig å leve der. Vi hadde ikke ordentlig tøy til å beskytte oss mot været, og vi måtte stjele mat fra åkrene til lokalbefolkningen.
Rent vann var som gull. Vi brukte det vannet vi kunne finne til å slukke tørsten, og brydde oss ikke om hvor det kom fra. Vann til å vaske seg med, var bare en drøm, minnes hun.
Ble drept hvis de ble gravide
Charlotte trodde hun hadde klart å legge krigstraumene bak seg. Hun flyttet til slutt hjem til moren, og begynte å jobbe. Akkurat da hun var i ferd med å glemme de fæle opplevelsene fra tiden i skogen, brøt en bevæpnet gruppe seg inn i hjemmet hennes og voldtok henne.
- Jeg ble veldig ulykkelig da jeg fant ut at jeg var blitt gravid. Fire måneder etter voldtekten tok jeg mot til meg, og fortalte mamma hva som hadde skjedd. Hun forsto ikke, og sendte meg på dør. Jeg var nødt til å dra tilbake til tanten min i Gatumba, som heldigvis tok imot meg, forteller hun.
Jentene i opprørsgruppene ble jevnlig voldtatt. Likevel risikerte de å bli drept dersom de ble gravide. Faustine måtte flykte da hun ble gravid med en av sine overordnede.
- Jeg var tvunget til å leve i skjul. Hvis ikke, ville jeg blitt drept sammen med ham som gjorde meg gravid. Det var regelen. Ikke en gang familien min ville ha noe med meg å gjøre, forteller hun.
En ny start
Fordi de hadde rømt fra opprørerne, kvalifiserte verken Faustine eller Charlotte til å være med i demilitariseringsprogrammet som myndighetene i Burundi organiserte etter krigen.
I stedet har de fått være med i CAREs Nabacu-prosjekt. Det hjelper tidligere barnesoldater med å komme seg tilbake til et normalt liv, tjene penger og forsørge seg selv.
Begge kvinnene er med i solidaritetsgrupper, der de sparer og låner penger, og de har fått opplæring om hvordan de skal drive små virksomheter.
Både Charlotte og Faustine er glade for at de har fått mulighet til å starte på nytt.
- Jeg angrer på at jeg ble i opprørsgruppen, men jeg var for ung til å forstå konsekvensene. Jeg ble også tvunget til å være med. Jeg synes det er forferdelig at det finnes folk som vil starte et nytt opprør. Nå er livet mitt bedre – jeg har en jobb og folk stoler på meg, sier Charlotte.
Faustine er enig.
- Jeg kastet bort seks år i opprørshæren. Jeg vil aldri at døtrene mine skal bli geriljasoldater. Jeg vil gjøre mitt beste for at de skal kunne gå på skolen. En god fremtid ligger i utdanning, fastslår hun.
Les mer om CAREs arbeid i Burundi her
Se også icare nr. 4, om kvinner og barn i krig