Marie-Eve Bertrand er CAREs kommunikasjonsansvarlig i Haiti. Her forteller hun om situasjonen som møtte dem etter orkanen Tomas som slo over landet i helgen.
Lørdag var en travel dag for CAREs ansatte. Først måtte vi ut i felt for å kartlegge forholdene og se hvor det var mest nødvendig å sette inn hjelperessursene.
Jeg ble med gruppene som jobber med hygiene og husly til byen Léogane. Da vi kom ned i sentrum ble jeg sjokkert over mengdene av vann. Rouyonne-elva var oversvømt. Igjen. Og den hadde vasket vekk en god del av bebyggelsen.
Folk vasser til knes i vann som er fylt av avføring, insekter og jeg tør ikke tenke på hva annet.....
Kvinner og menn var opptatt med å rydde opp, vaske husene og teltene sine, få vekk gjørmen og få det til å se rent ut. Jeg er redd for at en feiekost ikke er nok til å få rengjort steder som er blitt oversvømt av dette grisete vannet.
Ingen doer
Jeg stoppet for å besøke en familie som bor i en av de midlertidige boligene CARE har satt opp etter jordskjelvet. Jeg husker at jeg møtte kvinnen som bor der i sommer, rett før hun skulle flytte inn. Det hadde vært fint å møte henne i en bedre situasjon enn denne.
Hun mistet alt bortsett fra familien sin i jordskjelvet i januar. Denne gangen var eiendelene deres lagret oppå hverandre, madrassen var våt og veggene skitne. Barnet hennes var sulten.
Hun så opp på himmelen og sa: - Dette er Guds vilje. Hva annet kan jeg si? Men det er nok nå. Jeg vil ha fersk mat til barna mine, jeg vil ikke at de skal bli syke. Det er veldig få doer her. Folk gjør fra seg i plastposer som de slenger i kanalen. Nå er kanalen oversvømt.
Og plastposene med avføring flyter rundt barna som leker i flomvannet....
Forsøker å hindre kolera
Kolera er selvfølgelig i alles tanker, spesielt for CAREs ansatte. Søndag delte vi ut hjelp til nesten 10.000 mennesker i Léogane. Vi ga dem vannrensetabletter, hygieneartikler og høyenergikjeks. De som trenger mest, fikk mest. Arbeidet er koordinert med andre hjelpeorganisasjoner.
I Bino L'este kom en gammel bestemor mot meg. Avlingene hennes var oversvømt. Hun var frustrert. - Dette er nok, nå må det stoppe. Selv de sterke menneskene i Haiti har sine grenser.
Ingen vits i å fortvile
Likevel var ikke alle vi møtte like desillusjonerte. Indy, en ung kvinne som bor sammen med moren sin, holdt hodet kaldt mens hun gjorde rent i det lille mursteinshuset deres. Hun smilte til meg. Jeg så forundret tilbake på henne og spurte om hun ikke var lei seg for det som hadde skjedd.
- Nei. Det ville ikke forandret noe, sa hun.
I morgen skal jeg til Gonaïves der CARE skal fortsette nødhjelpsutdelingen og gi informasjon om risikoen for sykdommer som kolera. Oversvømmelsene er ganske omfattende her. Det kan hende jeg får se et smil som Indys. Men jeg blir ikke overrasket dersom ingen smiler.
Les mer om CAREs arbeid i Haiti her