Romungdom i Serbia gjør en innsats for økt integrering, blant annet ved å sette opp teaterforestillinger. - Målet vårt er å endre hvordan ikke-romfolk ser på oss, sier Susanna (19).

Del artikkelen:

De er som ungdomsskoleelever flest. Med sterke følelser og stor usikkerhet forsøker de å finne sin identitet og plass i en verden med uendelig mange muligheter og utfordringer. Mens andre drømmer om rikdom og makt, har de et mer forsiktig håp om å klyve en kulturell kløft og bygge bro mellom tradisjonelt lukkede romabebyggelser og det øvrige samfunnet. De må bekjempe motstand fra sine egne og fordommer hos andre.

De møter farer som andre slipper å tenke på. Dagen før vi besøkte byen Bečej i provisen Vojvodina nord i Serbia, ble en ung romgutt banket opp på en offentlig buss. Å kunne snakke om slike opplevelser, er noe av det viktigste med å være med i støttegruppene som CARE organiserer for romungdom i Bečej, Novi Sad og andre byer i Serbia, forteller medlemmene.

- Vi er forbilder

I Bečej er det to romlandsbyer med til sammen om lag 3000 innbyggere. Med midler fra den norske TV-aksjonen i 2009 driver CARE et senter som samarbeider tett med skoler og lokale myndigheter om integrering av romaungdom, særlig jenter, som tradisjonelt blir giftet bort i 12-15-årsalderen.

Senteret har opprettet støttegrupper for ungdom. Susanna (19) var blant de første som ble med i en gruppe. Hun trengte støtte til å takle en vanskelig situasjon hjemme. Faren ville først ikke la henne være med, men ifølge Susanna ga han etter da han skjønte hvor mye hun fikk ut av det.

- Støttegruppen har virkelig hjulpet oss til å bli mer selvsikre. Målet vårt er å endre hvordan ikke-romfolk ser på oss. De har bestemte inntrykk av hvordan vi er. De må forstå at det er mange rombarn som går på skole og får vanlige jobber. Ting blir bedre. Den tradisjonelle måte å tenke på endrer seg sakte. Og vi i denne gruppen er forbilder for mange. Jeg, for eksempel, er ikke gift, og jeg har ingen barn. Jeg viser andre romjenter at det er mulig å vente. Vi kan være forbilder og støtte dem, som storesøstre. Jeg har en lillesøster som skal begynne på skolen snart. Jeg tror faren min er mer åpen nå. Hvis ikke, har hun meg, sier Susanna.

Susanna sier hun er blitt et nytt menneske etter å ha vært med i teatergruppen. FOTO: Anders Nordstoga

Slått og ydmyket av politiet

For 15 år gamle Robby var fellesskapet i gruppen avgjørende etter et ubehagelig møte med politiet i Bečej.

- Jeg hadde vært på en konsert med en kjent rommusiker, og var på vei hjem med noen venner, forteller han. - Siden det også hadde vært mange ikke-roma på konserten, og alle hadde vært så begeistret, følte vi oss veldig stolte over vår kulturelle bakgrunn. Vi gikk langs gaten, og jeg ropte høyt: “Vi er sigøynere, sigøynere!” To politimenn stoppet oss og spurte om ID-kort. Så spurte de hvem som hadde ropt “Vi er sigøynere, og vi er sterkest”. De la til det siste, som jeg ikke hadde sagt. Ingen av oss svarte, og de ble veldig aggressive, både verbalt og fysisk, så jeg sa: “Det var meg! Det var meg!” Jeg ville ikke at vennene mine skulle lide for min skyld. En av politimennene tok meg med bort fra de andre, holdt hodet mitt under armen sin i et stramt grep, og spurte: “Hvorfor innrømmet du det ikke med en gang?” Han slo meg så hardt at jeg mistet pusten. Han ba meg reise meg, og sparket meg i ansiktet med kneet. Så slo han meg over øret.

Teater som terapi

I den større byen Novi Sad, sør for Bečej, har en tilsvarende støttegruppe for romungdom vært virksom i flere år. Den har spesialisert seg på å lage korte teaterdramatiseringer av hendelser medlemmene selv har opplevd. På denne måten bearbeider medlemmene vonde minner i fellesskap, og de kan formidle til et større publikum hva slags problemer som møter romaungdom i hverdagen. De har opptrådt i ti byer i Serbia, både på skoler, for politikere og i romalandsbyer.

Gruppen ledes av en psykolog og to teaterinstruktører. De har sett stor personlig fremgang blant deltakerne, som ofte har hatt svært vanskelig oppvekst.

- Teater er en flott måte å ta opp sensitive tema. De har opplevd forskjellige problemer og kriser, og vi hjelper hverandre med å komme gjennom det, og til å føle oss sterkere. Ved å spille, ser de problemene fra andre ståsteder, de setter seg selv i forskjellige situasjoner, og ser dem gjennom andres øyne, forklarer en av instruktørene, Tinja.

Hennes kollega, Mika, tror skuespillene kan bidra til at flere engasjerer seg for romafolkets sak.

- Alle scener er dramatiserte personlige historier. Publikum oppfatter dem som autentiske, og de reagerer ofte ved å identifisere seg med det som skjer. Når man kan skape slike følelser, skaper man ikke bare sympati, men også et ønske om å gjøre noe, sier han.

Integrasjon gjennom skolegang

Lederen for senteret, Angela Slavnić, bor selv den ene av romalandsbyene. Hun ser utdannelse som nøkkelen til å bekjempe fordommer og integrere romfolk i det serbiske samfunnet. Hun samarbeider tett både med romsamfunnene og med lokale myndigheter.

- Jeg begynte med å gå rundt til alle foreldre for å spørre om de ville være med på prosjektet. Først var det en del skepsis. Foreldre er redde for at barna skal utsettes for vold på skolen. Etter flere møter, lot de fleste seg overtale. De innser betydningen av skolegang for barna. Hvis jeg ser at barn ikke er på skolen, oppsøker jeg foreldrene og spør hvorfor. Vi hadde et tilfelle nylig der moren ikke hadde penger til vaskemiddel for å vaske datterens klær. Vi snakket med skolen, og fikk støtte til å kjøpe vaskemiddel. En dag tok jeg med meg lærerne for å se hvordan romfolk bor. Det var vanskelig å få til. De så ikke det som en del av jobben deres, men til slutt ble de fleste med. Foreldrene spurte om det var mulig å få ekstra undervisning for barna deres i sommerferien, og lærerne sa ja. De var enige i at det var behov, forteller Angela.  

Dobbel diskriminering

Angela jobber også for å få flere romabarn til å gå på førskole. - Det er veldig viktig språklig og sosialt, sier hun. Hun informerer om tilgjengelige stipend for å gå på ungdomsskole, som er lengre å reise til. Få romfolk kjenner til mulighetene som finnes. De er ikke klar over hva slags rettigheter de har. Mange kan ikke lese. De vet ikke hvem de kan kontakte om problemer. Angela forklarer foreldre og barn om de mindre synlige formene for diskriminering de ofte utsettes for.

- Tidligere har de bare lagt merke de mest åpenbare tilfellene. De tenker ikke en gang på hets og skjellsord som diskriminering. For dem, er det helt normalt, forteller hun.  

Viktigst for prosjektet er å få flere romjenter til å gå på skole. Senterets første oppgave er å motivere jentene selv. De har sjelden andre drømmer enn å bli frisør, og det kan de bli uten å gå på ungdomsskole. Angela driver politisk arbeid for å heve problemet med romjenters skolegang til et høyere nivå.

- Vi vil gjøre romjenters vanskeligheter mer synlige. De utsettes for en dobbel diskriminering, både fordi de er romani og fordi de er jenter, og dette blir helt oversett. Myndighetene har overordnede strategier, og de inviterer oss til å hjelpe å utarbeide konkrete handlingsplaner. Vår oppgave er ofte å vise at myndighetens initiativer koster penger, og sørge for å få dem finansiert, forklarer hun.

Datter inspirerte mor

21 år gamle Sanela Jovanović har vært med i støttegruppen siden den ble opprettet for halvannet år siden. Nå er hun ansatt som koordinator for gruppen, hvor også lillesøsteren Nina er med.

- Først skjønte jeg ikke helt hva som var meningen med gruppen, men jeg var nysgjerrig. Allerede etter første møte, skjønte jeg poenget. Jeg forsto at vi kom til å lære mye nyttig. Vi fikk ting vi ikke lærte på skolen: om å kommunisere, hva slags rettigheter vi har som statsborgere. Mentormøtene hjalp meg masse, sier Salena om ordningen der hvert av medlemmene i gruppen tilbys fast kontakt med en eldre person som de kan diskutere problemer og muligheter med.

Sanela er stolt over å ha en betalt jobb. Det er uvanlig for romajenter på hennes alder i Bečej. Fremtidsplanene er ikke helt klare ennå, men hun vil i hvert fall fortsette utdannelsen.

- Jeg hadde tenkt å begynne på handelsskolen, men etter å ha fått flere råd, vil jeg nå heller begynne å studere pedagogikk. Også så kanskje handelsskole senere. Jeg vil helst ha en jobb hvor jeg kan reise mye. Jeg liker å bevege meg, forteller hun.

Stolt er også Sanelas mor, Tanja. - Døtrene mine vil gå på skole. Det er det som betyr mest for meg. Jeg vil at de skal ha flere muligheter enn det jeg hadde selv. Jeg sluttet selv på skolen, men gjennom ordningen “En ny sjanse”, skal jeg nå ta etterutdanning og få yrkesopplæring, forteller hun.

Vil fortsette på skole

Også i Novi Sad er et sentralt mål for gruppen å få flere unge romajenter til å gå på skole. Sladina (17) sier hun har fått hjelp til å takle problemer både hjemme og på skolen, og at hun aldri ville fortsatt på ungdomsskolen, om det ikke var for gruppen.

Toyan (18) forteller at hun ikke så noen grunn til å fortsette på ungdomsskolen. - Men etter å ha snakket med andre her, ble jeg veldig motivert, sier hun.

- Jeg har på en måte blitt voksen i denne gruppen. Jeg har endret syn på så mange ting, sier Marjana (17). 

Zoran (17) forteller at særlig mentormøtene har hjulpet ham mye.

- Jeg ville slutte på skolen. Foreldrene mine ville at jeg skulle begynne å jobbe, tjene penger og gifte meg. Mentoren min og psykologen ga meg råd om hvordan jeg skulle forholde meg til det.  Det gikk bra en stund, men nå prøver foreldrene mine igjen. Jeg tror jeg har kommet meg unna, men jeg vet ikke hvor lenge. Jeg vil ikke gifte meg før jeg er ferdig med ungdomsskolen. Kanskje jeg skal flytte til Brasil. Jeg er veldig glad i fotball, sier han.