Kvinner møter mange barrierer i Afghanistan. - Om vi står sammen, kan vi fjerne dem alle, mener Hakima.

Del artikkelen:

Av Anders Nordstoga

 - Jeg vokste opp i en familie med mange problemer. Faren min var stum. Hun kunne ikke snakke. Søsteren hans bodde sammen med oss.  Hun bestemte at jeg skulle gifte meg med sønnen hennes. Da hadde jeg fullført det første året av medisinstudiet ved universitetet i Kabul. Han kunne verken lese eller skrive, og nektet meg å fortsette studiene. Han sa at kvinner måtte være hjemme. I 14 år levde jeg med vold og fattigdom. Så ble han syk, og døde. Jeg sa at han måtte oppsøke en lege, men han ville ikke høre på en kvinne, forteller hun.

Nå er det seks år siden mannen døde. Hakima ble en av mange hundre tusen afghanske enker. For ett år siden ble hun med i en av solidaritetsgruppene som CARE organiserer for enker i Kabul. Det viste seg raskt at hun hadde mye å bidra med. Etter et halvt år ble hun ansatt i CARE for å bistå andre enker og få flere med i gruppene. I alt har de nå om lag 10.000 medlemmer.

- Bare enker selv kan forstå problemene som enker opplever i Afghanistan. Jeg vil gjerne støtte andre i min situasjon. Jeg ser at mange enker ikke blir behandlet bra. Etter at jeg sluttet på skolen for 19 år siden, har jeg lest mange bøker, jeg har sett på TV, og studerte Koranen. Alt jeg har lært, kan jeg nå bruke i jobben som community mobiliser, sier Hakima.

Sterkere sammen

Overgangen fra å være alene til å føle seg som del av en større gruppe var avgjørende, forklarer hun. Fra det fjerne håpet hun en gang selv hadde om at noen skulle se og høre henne, vokste det frem et engasjement for å hjelpe andre i samme situasjon.

- I mitt eget ekteskap, da mannen min nektet meg å studere og jobbe, tenkte jeg ofte at det ville være fint om noen visste om meg. Nå når jeg ikke har noen mann, tenker jeg at det burde være en organisasjon som taler på vegne av alle enker, som sier at de ikke bør ha det slik som i dag. Jeg skulle ønske alle enker i Afghanistan ble hørt. Når en kvinne blir enke, føler hun at hele verden raser sammen, at alle steder er mørke. Hun trenger noen som holder henne i hånden, og leder henne ut av mørket. Hun trenger noen som er snille mot henne og barna. I Afghanistan er det som regel bare menn som tjener penger. Derfor trenger enker noen som hjelper dem.

Hun er sikker på at kvinner i Afghanistan ikke må fortsette å leve som annenrangs borgere.

- Det er mulig å endre menns syn på kvinner. Alle problem har løsninger. Selv om det er mange kulturelle hindringer, kan vi kreve våre rettigheter, om vi står sammen. Som en stor bevegelse, kan vi fjerne alle hindringer, sier hun.

Hakima på møte i en av CAREs kvinnegrupper i Kabul (Foto: Anders Nordstoga/CARE)

Hakima på møte i en av CAREs kvinnegrupper i Kabul (Foto: Anders Nordstoga/CARE)

FAKTA om Widows Association For Advocacy in Afghanistan (WAFAA)

  • Etablert i 2009, som del av programmet Humanitarian Assistance for Women of Afghanistan (HAWA). HAWA-programmet bistår også kvinner med yrkestrening, medisinsk og juridisk støtte og opplæring.
  • Nettverket besto i desember 2010 av 635 grupper med til sammen 9525 medlemmer. Representanter fra gruppene samles ukentlig i såkalte ”action groups”, hvor alvorligere problemer diskuteres og eventuelt henvises til offentlige institusjoner.
  • Typiske problemer er tvangsekteskap av svært unge eller gamle kvinner, vold og familier som nekter døtre å gå på skole.

- CARE er den eneste organisasjonen som har hjulpet oss med dette. Skulle jeg skrive historien om Afghanistan, ville jeg skrevet med gylne bokstaver om hvordan CARE hjalp kvinner til å kreve sine rettigheter, sier Hakima.

Nylig skrev hun en erklæring som hun vil sende til landets ledende politikere. Hun vil kreve at afghanske kvinner skal være med på alle beslutninger som tas om landets fremtid. Innledningen gjengir hun etter hukommelsen: ”I dag er i dag. I dag er ikke i går. Vi har vært ofre for Taliban, og vil ikke bli det igjen.”

- Utdanning er nøkkelen

Analfabetisme er den største hindringen for kvinner i dagens Afghanistan, mener Hakima.

- Utdanning er nøkkelen. Utdanning er lyset som kan vise oss vei, sier hun.

Hakima har selv klart å få menn til å akseptere endring. Hun nevner svigerfarens motstand mot at døtrene hennes skulle gå på skole som eksempel.

- Etter at mannen min døde, sa han at jeg ikke hadde noen rett til barna. ’De tilhører meg’ sa han. Da den minste gutten min slo seg, mente han det var bevis på at jeg ikke klarte å ta vare på dem. Og han ville ikke at døtrene mine skulle gå på skole, men til slutt klarte jeg å overbevise ham om at det var til alles beste.

Hvordan klarte hun det?   

 - Det var måten jeg snakket på. Han sa at døtrene mine ville bli bortskjemte og ødelagt av å gå på skole. Jeg sa at på skolen ville de tvert imot lære hva de bør gjøre og ikke bør gjøre. Jeg sa at om de ikke går på skole, vil de alltid se ut av vinduene og ha en nysgjerrighet de ikke kan tilfredsstille. Jeg sa det var bedre om de fikk lære. Til slutt forsto han.

Løser problemer

Hakima er én av 41 community mobilisers tilknyttet CAREs nettverk for enker i Kabul. De får opplæring som de videreformidler til gruppene og bistår med å løse alle slags problemer. De har fått omgjort mange lokale beslutninger.

Noen lar seg overbevise av juridiske eller teologiske argumenter. Slik ble praksisen med brudepris nærmest avskaffet i Kabuls distrikt 13. Slik betaling for bruder har bidratt til mange barneekteskap. Én familie lot seg overbevise om at dette ikke var i tråd med Islam, og snart fulgte flere etter. Gjennombruddet skjedde da lokale religiøse ledere bifalt tolkningen.

Andre gir etter for kraften de ser at enkene utgjør når de står samlet. Under et møte i en av solidaritetsgruppene i Kabul fortalte en av kvinnene om en sak som nylig hadde løst seg på denne måten. En kvinne hadde mistet mannen sin. Han hadde vært savnet i flere måneder. Familien antok nå at han var død, og svigerfaren ville kaste henne og barna ut av huset. Gruppelederen og en mullah ble med henne for å overtale svigerfaren til å endre mening. Etter mye roping og gråting, gikk han til slutt med på å la henne bli i huset, forteller de.

- Hadde han ikke gjort det, ville jeg tatt med ti andre kvinner. Slik løser vi de fleste problemer. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det tid. Men vi gir oss aldri, forteller Hakima.

Jenter ville gå på skole

I et annet tilfelle ville en familie ta tre døtre ut av skolen. En av døtrene, en jente på 16 år, oppsøkte da selv den lokale solidaritetsgruppen. Hun gikk i klasse med datteren til en av en av kvinnene i gruppen, Sharifa, som hadde fortalt henne at gruppen kunne hjelpe med slike problemer.

 - Vi oppsøkte familien, og snakket med dem. Jentene gråt og sa at de jobbet så hardt og ville fortsette på skolen. De får fortsette å gå på skole, forteller Sharifa.

En tredje kvinne i gruppen, Noorzia, forteller at da mannen hennes døde, ville svogeren tvinge henne til å gifte seg med ham. Svigerinnen ville ta barnet. Da hun nektet, brukte svogeren vold. Med støtte fra andre enker, flyttet hun for seg selv, og fikk beholde barnet.

- Nå vet jeg hvordan problemer kan løses. Nå klarer jeg alt, og jeg kan hjelpe andre med samme problemer, sier Noorzia.