Trekk-opp biler, snurrebasser, godteri og nye sko. De som vokste opp etter krigen i Norge husker ennå skattene som skjulte seg i CARE-pakkene fra USA. For Marie Bergli Bang fra Tromsø var det en grønn kjole, og ei dukkevogn som gjorde størst inntrykk.
- Jeg husker familien min fikk en pakke. Oppi lå det noen utslitte brune støvletter og en grønn kjole. Støvlettene brukte jeg bare en gang, men kjolen var jeg så stolt av. Den var kjempefin, hadde flotte knapper og motiv fra en bondegård på. Jeg følte meg som ei amerikansk prinsesse, smiler hun.
Norge fikk nødhjelp
Fra 1946 og utover sendte CARE over 300.000 nødhjelpspakker til norske familier. De fleste gikk til Troms og Finnmark eller Østlandsområdet.
I sommer har CARE vært på jakt etter historiene til noen som fikk slike pakker. Gjennom flere reportasjer i lokalaviser og en opptreden på NRKs program Sommeråpent, har det norske folk lært om CAREs nødhjelpsarbeid i Norge på 1940-tallet og høre noen av historiene fra de som fikk hjelp.
- Målet har vært å sette fokus på at det faktisk ikke er mer enn 60 år siden Norge mottok nødhjelp, at vi også har hatt det vondt og fått hjelp når vi trengte det. Nå er det vi som må hjelpe andre, sier CAREs generalsekretær Marte Gerhardsen.
Dukkevogn som minne
Familien til Marie bodde på to rom og kjøkken etter krigen. Køyesengene som hun og broren lå i var laget av gamle margarinkasser og putevarene var sydd av mel- og sukkersekker.
Pakken fra CARE kom veldig godt med. Marie mener å huske at det var mat og andre ting i pakken også, men hun husker best det som var til henne.
- Jeg fikk ei lita dukkevogn også. Den lå det ei bittelita dukke i, som jeg sydde dyne og pute til. Den ble godt vare på og jeg måtte leke forsiktig med den. Det var en flott gave å få, sier Marie.
Gammel amerikansk tradisjon
Ideen med CARE-pakker kom fra en gammel tradisjon i USA. Mange amerikanere har gjennom tidene sendt slike pakker til sønner og døtre som har flyttet hjemmefra.
I pakkene var det både praktiske ting og ting man kunne kose seg med. Det kom godt med i en familie som ikke hadde så mye etter fem krigsår, minnes Margit Gundersen fra Birtavarre i Troms.
- Det var stor spenning hver gang vi fikk pakke og jeg husker det godt. Det var klær, godteri, leker og sko i dem. Sukkertøyet og godteriet var stor stas da, men det ødela tennene våre, så på lang sikt var det ikke like bra, ler hun.
Margits familie fikk pakker fra 1946 og i hele ti år framover. CARE-pakkene kom fra en kvinne og datteren hennes i Virginia. De to familiene har holdt kontakten helt fram til nå.
- Datteren var litt eldre enn meg, så jeg arvet mye klær etter henne. I tillegg drev moren en butikk så det hendte jeg fikk nye ting fra dem også. Faktisk gikk jeg ikke i annet enn amerikansk tøy fra jeg var født og til jeg var nærmere 10 år gammel, sier Margit.
Takkebrev og besøk
- Det var Carola Lodermeier som sendte pakker til oss på Ekeberg, forteller Øystein Heen.
Da den første pakken kom, sendte faren til Øystein takkebrev til den sjenerøse kvinnen i USA. Det satte hun så stor pris på at hun til og med kom på besøk til familien i 1953.
- Hun hadde sendt pakker til mange steder i Europa, men aldri hadde noen skrevet tilbake og takket, forteller Øystein.
- Jeg husker godt at jeg var med og hentet pakkene da de kom. De hadde ei spesiell lukt. Oppi var det klær, leker og kjøkkenredskap. I plast! Det fantes ikke i Norge på den tida, så det var stas. I tillegg fikk vi trekk-opp biler og nylonskjorter, som også var noe helt nytt, legger han til.
Søtsaker mest populært
Ingebjørg Karlsen fra Fredrikstad har også gode minner fra CARE-pakkene som fant veien til Østfold. Wilma Downing og datteren, fra Toledo i Ohio sendte pakker i mange år, og var også på besøk hos familien.
- Vi var en stor familie med 13 barn og to voksne, så vi var kjempeglade for å få slike pakker. De var store og de yngste søsknene mine var alltid sprekkeferdige etter å se hva som var i dem.
De tenkte mest på søtsaker, ettersom det var vanskelig å få tak i det i Norge på grunn av rasjoneringen. Jeg husker godt at jeg fikk babytøy, juleduker og bestikk i pakkene forteller Ingebjørg.
- Viktig å bli sett
Hos Marie Bergli Bang i Tromsø, står den lille dukkevogna fortsatt framme i stua som et kjært minne etter hjelpen som kom da de trengte den mest.
- Både barn og barnebarn har hatt lyst til å leke med den, men det har de ikke fått lov til, sier hun.
Hun er overbevist om at det er viktig å hjelpe, på samme måte som CARE nå jobber for å hjelpe mennesker andre steder i verden.
- For meg er det mest utrolig at det satt folk i et annet land og hadde god råd og sendte ei pakke til ei lita jente i Tromsø etter krigen. Og den jenta var meg.
Av alle leker jeg har hatt, er det denne jeg har tatt vare på. Den symboliserer en stor glede jeg hadde som unge, og viser hvor viktig det er å gi, ikke bare mat og klær, men også leker, som gjør at barna også føler at de blir sett, avslutter hun.
Vær med og støtt de som trenger hjelp i dag - Bli CARE-venn