Aktuelt / - Da jeg så meg tilbake, brant landsbyen

- Da jeg så meg tilbake, brant landsbyen

Ti år gamle Roida måtte løpe fra landsbyen i Myanmar da den ble stormet av væpnede menn. Nå bor hun sammen med familien i en flyktningleir i Bangladesh.
rs30911_kprioremergencyshots4of5scr.jpg
Roida (10) henter ferdige måltider ved CAREs matstasjon i leiren ved Cox's Bazaar i Bangladesh. FOTO: Kathleen Prior/CARE

Roida er vokst opp i en landsby i Myanmar. Hun måtte flykte sammen med familien, og kom til Bangladesh 9. september. Nå bor hun i et telt sammen med moren, faren, sine tre søsken og brorens kone og barn i Balukhali-leiren i Cox’s Bazaar.

Hjelp flyktningene fra Myanmar

Roida fortalte oss historie sin da hun hentet måltider til familien ved CAREs matstasjon:  

«Menn løp inn i landsbyen vår mens de ropte og skjøt mot oss. De drepte, og de brente husene. Vi løp tilbake til huset vårt i utkanten av landsbyen. Vi måtte forte oss, så alt jeg fikk tatt med meg var en liten veske med klær. Alt annet ble igjen. Da jeg så meg tilbake, brant landsbyen.

Det tok oss fire dager å komme hit. Det var veldig vanskelig. Vi måtte gå langt uten noe å spise, og vi sov i veikanten.

Nå har vi bodd her i tre uker. Det verste med å være her, er toalettene. Det er bare to toaletter i hele dette området, og de er alltid skitne og fulle av folk. Det tar meg ti minutter å gå dit, og så må jeg stå i kø. Noen ganger må jeg vente i 20 minutter.

Den andre tingen jeg hater, er å hente vann. Vannkranen er i bunnen av dalen, og jeg må bære vannet opp. Det er tungt, og jeg er redd for å søle det ut. Det er heller ikke noe sted å vaske seg – ikke noe privat sted i det hele tatt.

Jeg spiser to måltider om dagen. Vanligvis spiser vi ris, og noen ganger har vi tørket fisk og litt grønnsaker. Dette måltidet skal jeg spare til middag.

I landsbyen min gikk jeg på skole inntil for tre eller fire år siden. Men da kom menn med våpen inn på skolen og tok over bygningene. Så etter det var skolen stengt.

Roidas bror Abdu forteller videre:

“Etter at de væpnede mennene tok over skolen, brukte de bygningene til å jobbe og sove. Dermed kunne ikke barna studere.

Hele dagen her tenker vi bare på hvordan vi kan prøve å gjøre livet bedre. Og hvordan vi skal kunne reise hjem igjen med rett til å bo i Myanmar. Når vi blir registrert her, tror jeg ting vil bli bedre.

Vi vil leve der vi og våre foreldre før oss ble født. Vi ønsker rettigheter og verdighet. Vi ønsker at vår identitet blir anerkjent. Vær så snill å gi oss dette."

 

 

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon