Aktuelt / Ett døgn som hjelpearbeider  

Ett døgn som hjelpearbeider  

Har du noen gang lurt på hvordan det er å være hjelpearbeider i et avsidesliggende katastrofeområde? Her får du et innblikk i hvordan et døgn med å redde hundrevis av mennesker i Sør-Sudan kan arte seg.
Gabriel Wadar Chieng hadde en drøm om å bli lege, men så lenge det er voldelig konflikt i Sør-Sudan ligger planene på is. Nå er han sykepleier og leder en av CAREs mobile helseklinikker. Foto: Josh E
Gabriel Wadar Chieng hadde en drøm om å bli lege, men så lenge det er voldelig konflikt i Sør-Sudan ligger planene på is. Nå er han sykepleier og leder en av CAREs mobile helseklinikker. Foto: Josh Estey/CARE

Å sørge for et godt helsetilbud er vanskeligere i Sør-Sudan enn i omtrent noe annet land i verden Det er voldelig konflikt, dårlige veier og skyhøye priser på medisiner. Med bare i overkant av 1000 funksjonelle helseklinikker i hele landet, er minst halvparten av befolkningen uten regelmessig tilgang på medisinsk behandling. CARE driver derfor mobile helseklinikker i avsidesliggende områder av delstaten Unity, nord i landet. Hvert av teamene består av åtte personer som oppholder seg på hvert sted i fem dager. De tilbyr konsultasjoner, ernæringshjelp, vaksiner, svangerskapskontroller, medisinsk behandling og eventuelt innleggelse.

Gabriel Wadar Chieng (36) er sykepleier og leder for et av CAREs mobile helseteam. Dette er en typisk arbeidsdag for ham:

Klokken 7.30

Jeg våkner, pusser tennene mine og vasker ansiktet for å forberede meg på en travel dag. Her, nord i Sør-Sudan, kan temperaturene på dagtid bli så høye som 38 grader, så folk flest kommer til helseklinikken enten tidlig om morgenen eller sent om ettermiddagen.

Klokken 8.30

Innen halv ni har vi i teamet tatt en rask kopp te og delt oss inn i små grupper for å starte arbeidet. Noen av oss sitter i mottaket og undersøker og diagnostiserer pasienter. Noen av pasientene henvises til medisinering, mens de med mer kritiske tilstander legges inn. Vi gjør også ernæringsundersøkelser og vaksinerer barn under fem. I tillegg har vi en seksjon for svangerskapskontroller, hvor vi gir gravide råd og undersøker om de har risiko for komplikasjoner. Mange av disse menneskene er aldri blitt undersøkt av en lege, og derfor tilbyr vi så mange typer tjenester som mulig for å dekke behovene i lokalsamfunnet.

Klokken 13

Vi tar vanligvis pause klokken ett, men hvis antallet pasienter blir veldig høyt, tar vi ikke pause i det hele tatt. Noen dager jobber vi i strekk helt til klokken 19, spesielt hvis vi er i områder langt unna etablerte helseklinikker. Vi er kun fem dager på ett sted, så vi må være sikre på at så mange som mulig får hjelp i løpet av den tiden, og tro meg – behovene er enorme!

Klokken 15

Rundt klokken tre pleier antall pasienter å stige fordi temperaturen avtar litt. Den vanligste sykdommen vi ser er malaria. Vi har fått inn alvorlig syke pasienter som er blitt båret av familiemedlemmer i timevis. Dersom de kommer seg til oss i tide, får de umiddelbart intravenøst malariamedisin, og ofte rekker vi å redde livet deres.


På én dag har vi vanligvis rundt 200 pasienter. I dag er det flest barn, mange med luftveisinfeksjoner på grunn av dårlige levekår. Og før klokken 15 har vi allerede hatt sju mennesker i vår midlertidige bambushytte for intravenøs behandling. Ryktene om at vi har kommet sprer seg alltid som ild i tørt gress. De som har gått langt for å nå fram til oss, blir ofte i tillegg utmattet og dehydrerte.

Klokken 20

Klokken åtte er det blitt mørkt, og vi må pakke sammen for dagen. Ofte spiser vi så sent som klokken ni eller ti. Middag lager vi med forsyninger som vi kjøpte inne i byen i starten av uken. Vi er ofte våkne lenge, bearbeider dagens hendelser og legger en plan for morgendagens klinikkarbeid. Vi har med oss en radio, og på kvelden sitter vi rundt den og hører på nyhetene. Omtrent alt vi hører er dårlige nyheter, flere saker om mennesker som blir drept i forskjellige steder i landet, så det kan være veldig deprimerende å lytte til. Det er ikke noe telefonsignal i denne delen av landet, så vi må ha med oss en satellitt-telefon i tilfelle det oppstår en nødssituasjon vi må melde tilbake til basen.

Noen ganger kan vi få en nødssituasjon midt på natten. Forrige måned var vi i en liten landsby som heter Lingeri, da en seks år gammel gutt i kritisk tilstand ble tatt med til oss klokken ett. Han hadde svært høy feber, hadde kollapset, og vi fant ut at han var alvorlig malariasyk. Vi ga ham medisin intravenøs fram til morgenen, og da var han blitt mye friskere. Jeg har selv en seks år gammel sønn, så da jeg behandlet ham følte jeg at dette skjedde med min egen sønn, og jeg var desperat etter å redde ham.

Klokken 24

Det er midnatt og jeg er inne i det lille teltet mitt og gjør meg klar for den vanlige rutinen igjen i morgen. Siden jeg var liten har jeg hatt lyst til å hjelpe folk og gi noe tilbake. I 2013, da konflikten brøt ut, gikk planen min om å studere medisin i Juba i vasken. Men selv om jeg hadde kunnet studere medisin, ville jeg blitt her for å hjelpe til– i hvert fall fram til situasjonen blir bedre og jeg kan ta opp igjen drømmen min om en gang å bli lege.

 

 

Gabriel Wadar Chieng hadde en drøm om å bli lege, men så lenge det er voldelig konflikt i Sør-Sudan ligger planene på is. Nå er han sykepleier og leder ett av CAREs mobile helseklinikker. Foto: Josh E Gabriel Wadar Chieng hadde en drøm om å bli lege, men så lenge det er voldelig konflikt i Sør-Sudan ligger planene på is. Nå er han sykepleier og leder ett av CAREs mobile helseklinikker. Foto: Josh E Gabriel Wadar Chieng hadde en drøm om å bli lege, men så lenge det er voldelig konflikt i Sør-Sudan ligger planene på is. Nå er han sykepleier og leder ett av CAREs mobile helseklinikker. Foto: Josh E

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon