Aktuelt / “Vi deler det lille vi har”

“Vi deler det lille vi har”

I et land på randen av hungersnød gjør grupper av forretningskvinner det de kan for å hjelpe dem som har det vanskeligst.
Shukri Mohamud Abdi er leder for en spare- og lånegruppe i Haro Sheikh. Foto: Georgina Goodwin / CARE

– Det er en del av vår kultur. Jeg kan ikke beholde det jeg eier når noen ved siden av meg dør. Vi har delt det lille vi har. 

Det forteller Shukri Mohamud Abdi, en bestemor med 24 barnebarn i landsbyen Haro-Sheeikh, en fire timers biltur på knapt kjørbare veier fra Hargeisa, hovedstaden i Somaliland, en selverklært selvstendig stat nord i Somalia.

Shukri er leder for en av de fire spare- og lånegruppene som CARE har etablert i landsbyen. Kvinnegruppene møtes regelmessig for å spare faste beløp i en felles kasse og ta opp lån for å investere i små forretninger. Slik har kvinnene i Haro-Sheeikh fått muligheter til å øke inntektene sine. Sparekassen fungerer også som et økonomisk sikkerhetsnett i vanskelige tider.

Aldri har de opplevd større vanskeligheter enn nå. Beitedyr er hele grunnlaget for landsbyøkonomien. For fem måneder siden, etter to år uten regn, begynte dyrene å dø. Over 90 prosent av geitene og sauene er borte, og til og med kamelene er i ferd med å bukke under. Nå handler det om menneskeliv. Brønnen som er bygget av CARE, er i ferd med å tørke ut, og det er knapt med mat.

«Folk kommer til å dø»

– Vi har brukt sparepengene våre på å hjelpe familier som trenger det, men nå har vi ikke tjent penger på flere måneder, og ingen tar opp lån, ettersom de er redde for at de ikke vil klare å betale tilbake, forklarer Shukri. – Hvis livet blir enda vanskeligere nå, kommer alle til å ta ut alle pengene sine. Nå har gruppene til sammen mellom 150 og 200 dollar igjen i sparekassene, men hvis vi deler dette på alle medlemmene, er det ikke en gang nok for hver til å kjøpe en pose med ris.

I utkanten av landsbyen er det satt opp en leir med små hytter laget av pinner, sekker og plastposer. Hit kommer pastoralist-familier, nomadefolk, som har mistet alt, og som nå er avhengige av nødhjelp for å overleve. 300 familier har kommet så langt. Det utgjør en befolkningsøkning på 60 prosent i landsbyen, og flere kommer hver dag. 

– Situasjonen er kritisk, sier Shukri.– Ennå har ingen dødd her, men det kommer til å skje hvis vi ikke får mer hjelp raskt. Det har kommet mange migranter hit, og vi har brukt opp alle ressursene våre, så nå er vi alle i samme båt. Mange har mageproblemer og barn lider av underernæring.

«Uten oss kvinner, ville flere ha dødd»

Situasjonen er den samme i Ulasan, noen timers kjøretur nordøst for Haro-Sheeikh, men her har folk begynt å miste livet. Hver dag kommer flere pastoralist-familier til en leir i utkanten av landsbyen på desperat leting etter vann og mat. Ifølge kvinnene i de lokale spare- og lånegruppene, var fire av migrantene så svake da de ankom, at de senere døde.

– De som kommer, har nesten ingenting. Noen har bare to eller tre dyr, og de er veldig svake, forteller Ugaaso Bulale Warsame (66), som er leder for en av de fem kvinnegruppene i landsbyen.

Uten oss kvinner, ville flere ha dødd. Når noen trenger hjelp, ringer de oss.

– Barn og gravide kvinner lider av underernæring. Vi har gitt dem penger, mat, vann, husly og klær. Alle gruppene har bidratt. Uten oss kvinner, ville flere ha dødd. Når noen trenger hjelp, ringer de oss.

Ugaaso kom selv til Ulasan som internt fordrevet for 25 år siden. Hun var en vellykket forretningskvinne med en bensinstasjon i regionhovedstaden Burco.

– Jeg mistet alt på grunn av borgerkrigen, forteller hun. – Da jeg kom hit, startet jeg en ny forretning, men jeg tjente veldig lite. Jeg levde fra hånd til munn. Etter at CARE etablerte spare- og lånegruppene, og lærte oss mikrofinans, tok jeg opp et lån for å etablere en større butikk. Før tørken tjente jeg 50 dollar dagen. Nå er det ingen som kjøper noe lenger.

Kvinnegruppene har uansett oppnådd noe som tørken ikke kan ta fra dem:

– Vår rolle som kvinner i landsbyen har endret seg som følge av de økonomiske aktivitetene våre. Før ble ikke kvinner invitert til møter. I dag er det kvinner i landsbyrådet, og vi kommer til å ha kvinnelige kandidater ved det neste valget, forteller Ugaaso.

Tomme sparekasser

Også i landsbyen Suuqsade, mellom Burco og kystbyen Berbera, hjelper kvinnegruppene familier som er fordrevet av tørken. Over 400 familier har så langt kommet til Suuqsade. Landsbyen har nok vann takket være en vannpumpe drevet av energi fra et solcellepanel, som CARE installerte i fjor. Men mange har ikke råd til mat fordi prisene har steget som følge av tørken.

– Vi hjelper de svakeste familiene som kommer hit, med vann, mat og penger, forteller Amina Mohamud Abdillahi (62), lederen i en av fire spare- og lånegrupper i landsbyen.

Kvinnene anslår at de har gitt mer enn 200 dollar til tjue familier de siste seks månedene, men nå er sparekassene snart tomme.

– Dyrene var levebrødet vårt. Når de er borte, har vi ikke mer penger å spare. Vi hadde butikker hvor vi solgte mat og brus, men de fleste er nå stengt, forteller Amina.

 

Støtt vårt arbeid med å redde mennesker fra å tørke og sulte ihjel i Øst-Afrika her.

 

Selv kamelene er i ferd med å dø i Somaliland. Foto: Georgina Goodwin / CARE

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon