Aktuelt / Et tålmodig fellesskap 

Et tålmodig fellesskap 

Sittende i sirkel rundt en sparekasse på et sandgulv i landsbyen Hamdallaye i Niger har 24 kvinner sammen funnet veien ut av ekstrem fattigdom.  
For Ramatou Yayé var det utrolig viktig å føle at hun kunne ta vare på seg selv. Foto: Therese Leine Søgård / CARE
For Ramatou Yayé var det utrolig viktig å føle at hun kunne ta vare på seg selv. Foto: Therese Leine Søgård / CARE

Av Therese Leine Søgård 

–Kan «nummer sju» komme frem? 

«Nummer sju» reiser seg fra den mønstrete stråmatten, stryker bort foldene på den rosa kjolen og går frem til de fem kvinnene som har fått ansvaret for spare- og lånekassen. Hun legger ukens sparebeløp i en liten blå plastbolle før sedlene blir flyttet over i metallkassen. 

Gruppens sekretær, Ramatou Yayé (45), retter på den hvite blonde-hijaben. Hun tar opp notatblokken sin og noterer omhyggelig beløpene som blir levert inn. Når gruppen møtes hver torsdag klokken 14, sparer de 500 CFA-franc (rundt seks kroner) hver. Etterhvert kan de ta opp lån fra sparekassen og investere i for eksempel en geit eller åkerlapp. Avdrag og renter, som gruppen selv har bestemt, betales tilbake, og overskuddet fordeles deretter mellom kvinnene. Slik har de fått mulighet til å spare opp en større sum som de kan bruke på inntektsbringende arbeid, nødvendige husholdningsutgifter eller skolegang til barna. Disse kvinnene har holdt sammen siden år 2000. Da de startet opp, døpte de gruppen «Tålmodighet». Det trenger man som kvinne i Niger.  

Om jeg kunne endret noe med kvinners situasjon i Niger, ville jeg ha styrket dem økonomisk, slik at de kan ta vare på seg selv.

På sisteplass 

– Om jeg kunne endret noe med kvinners situasjon i Niger, ville jeg ha styrket dem økonomisk, slik at de kan ta vare på seg selv, sier Ramatou. 
 
Mens Norge er verdens beste land å bo i, ifølge FNs indeks over menneskelig utvikling, er Niger helt på sisteplass av 187 land. Om du hadde vært født som en gjennomsnittlig jente i Niger, ville utgangspunktet ditt vært svært dårlig: Kvinner blir systematisk diskriminert i familielivet, i arbeidslivet, på skolen og i samfunnslivet for øvrig. 75 prosent av de som lever under fattigdomsgrensen, er kvinner, og bare ni prosent av landets kvinner kan lese og skrive.  
 
I alderen der norske jenter så vidt begynner å eksperimentere med sminke og oppretter kontoer på sosiale medier, slutter mange nigerske jenter på skolen. 
– Jeg gikk på skole frem til 6. klasse, men jeg klarte ikke å bestå eksamen, så jeg måtte slutte, forteller Ramatou.  
Altfor få jenter i Niger fullfører skolegangen, og mange forteller historier som Ramatou, om at de ikke klarte å bestå eksamen for å komme videre til neste trinn. Og når man ikke kan gå på skole i et land som Niger, hva gjør man da? Ramatou giftet seg. Da var hun 14 år gammel. Og med manglende utdannelse og få muligheter til å få seg jobb, ble hun totalt avhengig av mannen sin økonomisk.  
 

Sporadiske bidrag 

 
Ramatou fikk ikke barn med sin første ektemann. Hun ble skilt åtte år senere og giftet seg på nytt. Nå lever hun, som mange andre i Niger, i et polygamt ekteskap. Men det hjalp ikke på den økonomiske situasjonen, og hun var også i starten av sitt andre ekteskap hjemmeværende og prisgitt mannens sporadiske bidrag til husholdningen.  
– Om jeg ikke fikk penger av ham til utgiftene, måtte jeg være tålmodig. Noen ganger hjalp han til, men andre ganger fikk jeg rett og slett ikke penger til det jeg trengte, forteller hun. 
 

En dag ble hun spurt om hun ville være med i en spare- og lånegruppe som CARE skulle opprette. I tillegg til å oppnå bedre økonomisk forståelse, fikk hun mulighet til å bli bedre på å lese og skrive. 
–Jeg lærte å lese og skrive på skolen, men jeg var ikke god nok og ikke trygg nok på det. Da jeg ble medlem av spare- og lånegruppen fikk jeg ekstra opplæring.   
Hun ler når hun blir spurt om hun har lært det nå:  
–Nå er jeg jo sekretær til og med, så det er klart jeg kan lese og skrive! 

Men enda viktigere for 45-åringen, var følelsen av å kunne ta vare på seg selv økonomisk og ikke være avhengig av mannen sin for å ivareta barna. Hun begynte i det små med å selge couscous. Nå har hun investert i geiter, og driver oppdrett. I bakgården har hun både voksne geiter og geitekillinger. De blir livredde og rygger når de ser kameralinsen. Ramatou kikker stolt på dem.  
–Nå kan jeg dekke mine egne og familiens behov uten å måtte vente på mannen min. Han ber til og med meg om lån innimellom.  
– Betaler han deg alltid tilbake? 
– Åja! Og om han ikke betaler tilbake så får han jo ikke låne penger en annen gang, sier hun. 
 

Tør å stikke seg frem 

 
Det er nesten 40 varmegrader ute, og sola er på sitt sterkeste på dagen. Men i huset hvor gruppa møtes, er det svalt. De møtes alltid her i huset til ordføreren i Hamdallaye. Kona hans var tidligere president i gruppa. Sandgulvet er dekket av stråmatter, og i det ene hjørnet står et skrivebord i massivt tre og en sliten gul kontorstol, hvis fire hjul ikke er så nyttige i sanden. Alle er helt stille. De venter på instruksjoner fra lederne som gruppen har valgt.  
 
I løpet av de seks årene Ramatou har vært sekretær, har hun fått en ny selvfølelse. Nå tør hun å stikke seg frem i samfunnet.  
– Det var mange her som ikke kjente meg før, men nå er jeg en av dem som blir invitert med på møter med blant annet ordføreren. Tidligere var jeg redd for å snakke, men nå blir jeg hørt, forteller hun. 

Akkurat slik Ramatou måtte være tålmodig for å få penger til husholdningen av mannen sin, har alle medlemmene i spare- og lånegruppen levd opp til navnet. «Tålmodighet» har gitt kvinnene mulighet til å bygge seg opp en egenkapital, få selvtillit og klatre sakte, men sikkert ut av ekstrem fattigdom.

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon