Aktuelt / CARE gav meg en stemme. Nå blir jeg hørt

CARE gav meg en stemme. Nå blir jeg hørt

CAREs spare- og lånegrupper er en av de mest kraftfulle verktøy i kampen mot fattigdom og for å styrke kvinners rettigheter. De første gruppene ble etablert i Niger i begynnelsen av 1990-tallet. Siden da har CARE startet mer enn 150.000 grupper med 4 millioner medlemmer i 30 afrikanske land.
ramatou.jpg

I Niger utgjør de organiserte kvinner en nasjonal bevegelse som kalles «Mata Masu Dubara» (MMD), eller «kvinner i bevegelse».

Møt Ramatou som fant veien ut av fattigdom takket være sin lokale spare- og lånegruppe. 

I landsbyen Hamdallaye i Niger sitter 24 kvinner i en sirkel.  24 kvinner som har funnet veien ut av fattigdom – sammen. Midt i sirkelen står en sparebøsse.

-Kan «Nummer syv» komme frem?

Nummer syv i gruppen reiser seg fra den mønstrede matten, gnir bort foldene i den rosa kjolen og går bort til de fem kvinnene som har blitt valgt til å passe sparebøssen. Hun legger denne ukens sparebeløp i en blå plastskål før sedlene er flyttet over til boksen.

Sekretær for gruppen er Ramatou Yayé (45). Hun skriver ned beløpene de andre kvinnene kommer med. Når gruppen møtes hver torsdag sparer de 500 XFA-franc (ca. 0,85 USD) hver. Etter en stund er det mulig å ta opp et lån fra boksen som medlemmene kan investere i en geit eller jord. Avdrag og interesser avgjøres av gruppen selv, og overskuddet fordeles mellom kvinnene. På denne måten har de vært i stand til å spare opp penger de kan bruke for å generere inntektsdrivende aktiviteter, husholdningsutgifter eller skolegang for barna sine. Disse kvinnene har holdt sammen siden 2000. De valgte å kalle gruppen sin «Patience», tålmodighet på norsk. Akkurat det trenger du mye av som kvinne i Niger. 

Verdens fattigste land

- Hvis jeg kunne gjøre noe for å bedre kvinners situasjon i Niger, ville jeg styrket dem økonomisk slik at de kan ta vare på seg selv, sier Ramatou.

I følge FNs indeks lever nordmenn i et av verdens beste land, Niger ligger sist av 187 stater på den samme rangeringen. Hvis du er født som jente i Niger, vil utgangspunktet ditt være alt annet enn rettferdig. Kvinner blir systematisk diskriminert i nesten alle deler av samfunnet: i familien, i næringslivet, i utdanning. 75 prosent av de mennesker som lever under fattigdomsgrensen, er kvinner. Og bare ni prosent av den kvinnelige befolkningen i Niger kan lese og skrive.  

I en alder når typiske norske jenter begynner å eksperimentere med sminke og sosiale medier, må de fleste jenter i Niger slutte på skolen.

- Jeg gikk på skolen til sjette klasse, så jeg måtte droppe ut, forklarer Ramatou.

Altfor få jenter i Niger fullfører skolen. Og mange jenter har den samme historien som Ramatou. Fordi hun ikke kunne gå på skole måtte Ramatou giftet seg. Hun var 14 år gammel, og med hennes manglende utdannelse var det få muligheter til å få en jobb, slik ble hun helt avhengig av mannen sin.

 Stolt 

Ramatou fikk ikke barn med sin første ektemann og etter åtte år ble hun skilt og giftet seg på nytt. Men det hjalp ikke hennes økonomiske situasjon, og hun var fortsatt avhengig av sin manns tilfeldige bidrag til husholdningsutgifter.

- Hvis han ikke gav meg penger til å dekke utgiftene måtte jeg være tålmodig. Noen ganger hjalp han, men de fleste ganger fikk jeg ikke penger til det jeg trengte.

En dag var det en kvinne som spurte om Ramatou ønsket å bli med i en spare- og lånegruppe som CARE var i ferd med å etablere. I tillegg til en bedre økonomisk forståelse, fikk hun muligheten til å lære bedre å lese og skrive.

-Jeg hadde lært det på skolen, men jeg var ikke god nok og når jeg ble med i gruppen jeg fikk ekstra trening.

Nå ler hun om hun blir spurt om analfabet:

- Kom igjen, jeg er sekretær. Selvfølgelig kan jeg lese og skrive.

Men enda viktigere for Ramatou var følelsen av at hun kunne ta vare på seg selv økonomisk, og ikke være avhengig mannen sin til å forsørge sine barn. Med sparepenger fra gruppen startet hun å selge couscous i liten skala. Nå har hun investert i geiter og begynt å avle dem. I bakgården har hun både voksne geiter og små geitekill. Ramatou gir dem et stolt blikk.

- Nå kan jeg dekke mine egne og families behov uten min mann. Nå er det han som noen ganger spør meg om lån.

- Har han betalt deg tilbake?

- Å ja! Hvis han ikke betaler meg tilbake vet at han ikke får flere lån senere, sier hun.

Ikke redd for å si ifra

Den sterke solen varmer opp landsbyen til nesten 40 grader. Men i huset hvor gruppen møtes, er det svalt kult. Kvinnene møtes alltid i huset til ordføreren i landsbyen fordi hans kone var den tidligere lederen i gruppen. Det sandete gulvet er dekket av matter og i hjørnet er det et massivt trebord og en gul kontorstol. Alle er stille og venter på instruksjoner fra ledere.

I de seks årene Ramatou har vært sekretær, har hun fått mye selvtillit. Nå er hun ikke redd for å bruke stemmen sin i samfunnet.

- Før var det nesten ingen kjente meg, men nå er jeg en av dem som blir invitert til møter med ordføreren. Før var jeg redd for å snakke, men nå blir jeg hørt, sier hun.

Akkurat som Ramatou måtte være tålmodig med sin mann for å få ressurser til å ta seg av sine barn, har alle medlemmene i spare- og lånegruppe levde opp til navnet. Tålmodighet har gitt kvinnene en mulighet til å bygge opp egenkapital, selvtillit og klatre ut av ekstrem fattigdom.

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon