Aktuelt / Jobber for likestilling uten skam og frykt

Jobber for likestilling uten skam og frykt

Sisi Vijana er et prosjekt som gir unge menn muligheten til å bidra positivt i lokalsamfunn som fremdeles er preget av konflikter, vold og diskriminering etter flere år med blodig borgerkrig og pågående politisk uro.
Akimana Burundi

I dag er det Verdens ungdomsdag, og vi vil gjerne fortelle om hvor viktig rolle ungdom kan spille for å endre samfunn preget av konflikt, vold og diskriminering.

Burundi er et av verdens fattigste land. En blodig borgerkrig ble avsluttet i 2006, men den politiske situasjonen er svært spent, med hyppige utbrudd av vold. Vi som er vokst opp i relativt velstående hjem, med likeverd som grunnleggende verdi, kan lett ta for gitt den innflytelsen som kultur og normer har hatt på vårt syn på kvinners rettigheter og bruk av vold. For en gutt som har vokst opp i Burundi, kan forbildene ha vært ganske annerledes. Det kan kreve en omfattende endringsprosess å bryte ut av skadelige atferdsmønstre. 

Akimana Redempteur er en 23 år gammel mann i Burundi. Han har fire brødre og én søster. Her forteller han om hvordan han endret sin atferd og holdninger til likestilling etter å ha deltatt i CAREs prosjekt Sisi Vijana. Dette prosjektet skal gi unge menn muligheter til å bidra positivt i lokalsamfunn som fremdeles er preget av konflikter, vold og diskriminering etter flere år med blodig borgerkrig og pågående politisk uro.

Siden jeg var barn har jeg sett faren min mishandle moren min. Hun ble ikke verdsatt – ikke en gang av meg. Jeg tenkte at hun bare hadde rett til å bestemme over den ene datteren sin. Jeg fikk etter hvert en forakt for kvinner og jenter, ettersom jeg lærte at det er bedre å være gutt. Alle menn i nabolaget gir ordre til konene sine, og konene adlyder umiddelbart. Dette gjorde at jeg også tvang den ene søsteren min til å gjøre alt husarbeid. Min fars dårlige eksempel gjorde meg respektløs både overfor foreldrene mine og andre.

Da en feltkoordinator fra prosjektet Sisi Vijana inviterte ungdommer i området vårt til et møte, bestemte jeg meg for å bli med. På møtet forklarte han fordelene ved å være med ungdomsgruppene. Samme dag var vi flere som bestemte oss for å bli med på dette, og slik ble klubben vår opprettet. I dag har vi tretti medlemmer. Vi sparer penger i en felles kasse, hvor vi kan ta opp lån til å investere i forretningsaktiviteter.

Rett etter at vi startet gruppen ble en av oss invitert til å få opplæring om forskjellige tema. Da han kom tilbake, hjalp han oss å etablere en ordentlig struktur på gruppen og han ga oss en innføring i spørsmål om kjønn og likestilling. Dette temaet berørte meg sterkt. Det var som om et speil viste meg hvor dårlig jeg hadde oppført meg mens jeg fremdeles levde i uvitenhet.

Feltkoordinatoren fortalte oss om sin egen livshistorie – om hvordan han begynte å jobbe for kvinners rettigheter og likestilling, og da bestemte jeg meg for å endre min egen atferd. Jeg begynte å hjelpe moren min og søsteren min uten å føle skam eller frykt. Nå henter jeg vann, vasker huset, og alt annet. Jeg innså at min og andre menns dårlige atferd har med kultur og normer å gjøre, og jeg følte anger.

Nå selger jeg bananer og annet frukt. Med denne lille butikken tjente jeg nok penger til å kjøpe en gris, som nå er verdt mye mer enn da jeg kjøpte den. Jeg har også fått penger til å betale for skolebøker og jeg kan hjelpe foreldrene mine å betale skolepenger for alle fem søsknene.

Det at jeg endret meg, har også påvirket brødrene mine og andre ungdommer i lokalmiljøet. Mange av dem er blitt med i klubben. Jeg har fått økt selvtillit og nyter større respekt fra familien, de andre i klubben og hele lokalsamfunnet. Nå blir jeg spurt av lokale ledere om å hjelpe til med å løse konflikter, særlig når de involverer unge menn. Jeg tror hjemstedet mitt kommer til å være fredelig, og jeg vil fortsette å jobbe for kvinner og jenters rettigheter så lenge jeg lever. 

Se kun: Nyheter | Blogginnlegg

Finn oss på sosiale medier


Facebook icon  Twitter icon  Youtube icon  Instagram icon